Bodyexamination

Springing test/ Posterior-Anterior mobilitets test/ Passive accessory intervertebral movement test

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Springing test benevnes med mange navn om hverandre i litteraturen: Springing test (Kaltenborn 2009), Spring test (Solberg og Kirkesola 2007) eller Posterior-Anterior mobilitetstest (Cook og Hegedus 2007), Posterior-Anterior central vertebral pressure (Magee 2007; Maitland mfl. 2005), Passive accessory intervertebral movement (PAIVM) (Alqarni, Schneiders, og Hendrick 2011; Fritz, Piva, og Childs 2005). Testen utføres på noe forskjellig vis i de forskjellige lærebøkene og artiklene, men prinsippene er hele veien de samme.

Indikasjon

Springing test er i flere studier vist å være viktig for riktig klassifisering av pasientene og bør derfor rutinemessig brukes i alle undersøkelser av pasienter med lumbale og thoracale smerter.

Utførelse

Pasienten ligger på magen med armene langs siden. Terapeuten står ved pasientens side og legger hypothenar/ pisiforme på spinosen til det nivået som skal testes. Den andre armen legges over den første for å forsterke grepet (Solberg og Kirkesola 2007; Maitland mfl. 2005). Eventuelt kan langfinger og pekefinger plasseres på hver sin side av spinosen og motsatt hånds hypothenar legges over for å forsterke grepet (Kaltenborn 2009; Maitland mfl. 2005). En tredje måte å utføre testen er å sette tomlene på hver sin side av spinosen (Magee 2007; Maitland mfl. 2005). Den fjerde måten vi har funnet beskrevet for utførelse av springing test er å legge begge tomlene over hverandre på den aktuelle spinosen (Cook og Hegedus 2007). Uavhengig av utgangsstilling appliseres et anteriort press for å vurdere segmentets mobilitet og/ eller som smerteprovokasjon. Testen kan altså brukes som en mobilitetstest, hvor segmentets mobilitet eller forskyvbarhet undersøkes eller som en smerteprovokasjonstest. Kaltenborn (2009), Solberg & Kirkesola (2007) og Magee (2007) angir at testen skal gjennomføres ved å begynne kaudalt, på L5 nivå, og teste hvert segment for seg i kranial retning.

Testen er beskrevet både for lumbal (Kaltenborn 2009; Magee 2007), thoracal (Solberg 2002; Magee 2007) og cervical (Cook og Hegedus 2007).

Tolkning

Springing test kan brukes enten som en mobilitetstest eller som en smerteprovokasjonstest (Cook og Hegedus 2007). Vår erfaring er at det i klinisk sammenheng ikke er noen motsetning mellom de to, og at både mobilitet og eventuell smerte kan registreres samtidig. Solberg & Kirkesola (2007) registrerer mobiliteten som nedsatt eller forøket, altså hypomobilitet og hypermobilitet, den samme skalaen som ved segmentelle tester i sideliggende utgangsstilling. Kaltenborn (2009) angir i sin beskrivelse av testen at den kan lokalisere en lesjon innenfor to segmenter. Kaltenborn (2009) viser derimot ikke til referanser for denne påstanden.

I følge Solberg & Kirkesola (2007) kan redusert svikt (hypomobilitet) skyldes muskulære spenninger, degenerative forandringer, artrogene forhold, anomalier, kort og stramt bløtvev eller periartikulært bindevev. Forøket svikt kan skyldes forøket neutral zone (Solberg og Kirkesola, 2007, s 87). Solberg & Kirkesola viser til Kaltenborn og Maitland i sin presentasjon av springing test. De to sistnevnte forfatterne henviser ikke til referanser, men taler av egen autoritet. Begge har inkludert en bibliografi i slutten av boken, men vi har ikke funnet henvisning til studier som omhandler Springing test referert i disse (Kaltenborn 2009; Maitland mfl. 2005).

Abbot et al. (2005) gjennomførte en studie hvor de undersøkte springing test som beskrevet av Maitland (2005) for diagnostisering av hypermobilitet. De fant en sensitivitet på 29% og spesifisitet på 89%.
I 2005 publiserte Fritz og medarbeidere en studie med 49 pasienter som var henvist til undersøkelse med mistanke om instabilitet lumbalt (Fritz mfl. 2005). For springing test for hypermobilitet fant de en sensitivitet på 46,4% og en spesifisitet på 81%. For Springer test som provokasjonstest fant de en sensitivitet på 76,2% og en spesifisitet på kun 17,9%. De fant altså at hele 82,1 % av testpersonene som var henvist, men ikke hadde instabilitet lumbalt likevel hadde positiv smerteprovokasjon ved springing test.

Både Abbot et al (2005) og Fritz et al. (2005) brukte radiologisk verifisert instabilitet som kontroll. Radiologisk diagnostiseres lumbal instabilitet ved at det tas et bilde i full fleksjon og et i full extensjon. Deretter beregnes glidningen og fleksjons- og ekstensjonsbevegelsen (rotasjon) mellom de forskjellige virvlene. Denne måten å diagnostisere instabilitet er beskrevet av en rekke forfattere (White og Panjabi 1990; Knutsson 1944).

Snider et al (2008) gjennomførte en studie hvor springing test ble brukt for å diagnostisere somatisk dysfunksjon hos pasienter med kroniske korsryggsmerter. Nedsatt mobilitet ble regnet som positiv test (K. T. Snider mfl. 2008). De fant signifikant høyere innsidens av hypomobilitet i gruppen med korsryggplager enn i kontrollgruppen (P<0.001).

Alqarni et al (2011) gjennomførte en systematisk review over kliniske tester for lumbal segmentell instabilitet. De fant at de fleste testene som brukes for å diagnostisere lumbal segmentell instabilitet, deriblant springing test, har vist svært begrensede resultater i de kliniske studiene som er gjort (Alqarni mfl. 2011).

Fritz, Cleland og Childs og forskningsmiljøet rundt dem har i en lang rekke studier utviklet et klassifiseringssystem hvor pasienter med korsryggsmerter subgrupperes i henhold til hvilken behandling som er den gunstigste(Fritz, Cleland, og Childs 2007; Fritz mfl. 2005, 2004; Brennan mfl. 2006; Childs mfl. 2004, 2004). I dette klassifiseringssystemet bruker de springing test (som beskrevet av Maitland (2005)) for å vurdere segmentell mobilitet lumbalt. Mobiliteten vurderes til hypomobil, normal eller hypermobil. De har videre vist at hypomobilitet i et eller flere lumbale nivåer er blant de 5 viktigeste predikasjonsfaktorene for å lykkes med manipulasjon. At pasienten ikke er hypomobil lumbalt er videre et av de viktigeste kriteriene for at stabiliserende øvelser skal ha god behandlingseffekt.

Phillips og Twomey (1996) gjennomførte en studie hvor de sammenlignet manuell diagnostisering med lokal segmentell anestesi. Målet var å sammenligne manuell undersøkelse med segmentelle tester i fleksjon og ekstensjon og springing test med og uten verbale tilbakemeldinger om smerteprovokasjon fra pasienten. De fant at spesifisiteten i undersøkelsen økte markant når pasientens tilbakemelding om smerteprovokasjon ble tatt med i vurderingen. I den ene gruppen med pasienter ble riktig segment funnet hos 16 av 17 pasienter med verbale tilbakemeldinger og hos 9 av 17 pasienter uten verbale tilbakemeldinger mens pasienten ble undersøkt. I den andre pasientgruppen som ble undersøkt ble riktig segment diagnostisert i hos henholdsvis 14 og 11 av 23 pasienter. Forfatterne konkluderte med at verbale tilbakemeldinger om smerte kombinert med manuell segmentell undersøkelse kan øke nøyaktigheten i nivådiagnostisering lumbalt (Phillips og Twomey 1996).

Body Examination foreslår følgende tolkning for testing av Springing test:

  • Springing test kan være viktig for å vurdere segmentell mobilitet lumbalt og thoracalt. Videre er det vist at verbal tilbakemelding fra pasienten om eventuell smerteprovokasjon bidrar til en sikrere nivådiagnostisering enn uten smerteanngivelse i løpet av testen. Sensitivitet, Spesifisitet og intertester reliabilitet er derimot forholdsvis lav, og testen bør kombineres og tolkes i lys av anamnesen og resten av den kliniske undersøkelsen.
  • Nedsatt mobilitet peker mot diagnosen segmentell hypomobilitet
  • Forøket mobilitet peker mot diagnosen segmentell hypermobilitet
  • Smerter peker mot segmentell affeksjon av det aktuelle området

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.