Bodyexamination

Passiv utadrotasjon i hoften

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Passiv utadrotasjon i hoften er en av de “klassiske” funksjonsprøvene i ortopedisk medisin. Ifølge tradisjonen etter Cyriax er utadrotasjon i hoften sjelden nedsatt og sammen med ekstensjon den siste bevegelsen som blir affisert ved hofteartrose og artritt (Ombregt, 2002; Klässbo et al., 2003a). Dette svarer godt til studier som viser at nedsatt utadrotasjon i hoften er blant de viktigste prediktorene for nedsatt funksjon (Steultjens et al., 2000).

Indikasjon

Passiv utadrotasjon i hoften er indisert ved smerter eller andre symptomer som kan stamme fra hofte, bekken eller korsrygg. Testen bør brukes rutinemessig ved alle undersøkelser av disse leddene.

Utførelse

Passiv utadrotasjon i hofteleddet kan gjøres med pasienten liggende på ryggen, på magen eller sittende med benet hengende utenfor kanten av benken (Ombregt, 2002; Reese, 2002; Norkin and White, 2003; Magee, 2007; AS Solberg and G Kirkesola, 2007b; Cook and Hegedus, 2012). Denne siste metoden brukes ofte når utslaget skal måles med et gonometer, og vil ikke bli presentert her.

Passiv utadrotasjon i ryggliggende utgangsstilling gjøres med 90 grader fleksjon i hofteleddet. Kneet holdes i 90 grader fleksjon. Pasientens kne og lår stabiliseres med den ene hånden mot testers kropp mens den andre hånden fatter rundt distale legg og fører foten innover, i en utadrotasjon i hoften.

I fremliggende/ mageliggende utgangsstilling flekteres kneet til 90 grader og leggen/ foten føres innover. Dette gir en utadrotasjon i hoften.

Det er verdt å merke seg er at den sittende utgangsstillingen gir samme utgangsstilling i hofteleddet som den ryggliggende utgangsstillingen (med 90 grader fleksjon), mens fremliggende utgangsstilling tester leddet uten fleksjon, i nøytralstilling.

Tolkning

Nedsatt eller smertefull Passiv utadrotasjon i hoften tolkes som positiv test (Ombregt, 2002; AS Solberg and G Kirkesola, 2007; Magee, 2007). Stoppfølelsen kan vurderes, og en hard stoppfølelse peker mot langtkommet artrose (Ombregt, 2002). Det må skilles mellom lyskesmerter og smerter lateralt/ posteriort.

Tradisjonelt, i henhold til læren etter Cyriax, er det kapsulære mønsteret i hofteleddet kraftig nedsatt innadrotasjon, abduksjon og fleksjon og mindre nedsatt ekstensjon og lite eller ikke nedsatt adduksjon og utadrotasjon (Ombregt, 2002; Klässbo et al., 2003). Flere artikler har stilt spørsmål ved betydningen av det kapsulære mønsteret (Bijl et al., 1998; Greenwood et al., 1998), men langt de fleste kildene vi har funnet enes om at artritt, en intraartikulær lesjon eller artrose i hofteleddet vil gi nedsatt passiv innadrotasjon i leddet (Dorrell and Catterall, 1986; Altman et al., 1991; Bijl et al., 1998; Steultjens et al., 2000; Birrell et al., 2001; Ombregt, 2002; Klässbo et al., 2003; Chan et al., 2005; Solberg & Kirkesola, 2007; Magee, 2007; Cook and Hegedus, 2012). Unntaket er Norsk Fysikalsk medisin som beskriver passiv utadrotasjon i hoften som den bevegelsen som affiseres først ved hofteartrose (Juel, 2007, s206). Vi kan ikke se at Juel har angitt referanser for denne påstanden.

Ombregt som følger «i Cyriax’s fotspor» angir spesielt to tilstander som gir nedsatt og smertefull passiv utadrotasjon i hoften uten at de andre passive testene for hoften først er affisert i stor grad. Disse to er en intraartikulær lesjon/ labrumskade som enda ikke har gitt artrose og bursitt. For disse to tilstandene fremholder Ombregt og medarbeidere at smertefull passiv utadrotasjon ofte er det eneste kliniske funnet (Ombregt, 2002).

Ellison og medarbeidere publiserte i 1990 en artikkel hvor de undersøkte og sammenlignet det passive bevegelsesutslaget i rotasjon i hoften hos korsryggspasienter og en kontrollgruppe med friske individer (Ellison et al., 1990). 50 korsryggspasienter og 100 friske personer ble inkludert i studien. De fant liten forskjell i totalutslaget, men at det var signifikant flere i pasientgruppen som hadde et større utslag i innadrotasjon enn i utadrotasjon.

Ege Rasmussen og Fanø publiserte i 1985 kliniske kriterier for å stille diagnosen Trochanter Bursitt. Blant de kliniske kriteriene som blir nevnt er smerter i ytterstilling ved passiv rotasjon av hoften. I tillegg smerter mot ytterstilling i abduksjon eller adduksjon og positiv FABER test. Et funn med smerter ved Passiv utadrotasjon kan altså ikke vurderes isolert, men i sammenheng med de andre kliniske funn som gjøres (Ege Rasmussen & Fanø, 1985).

I 2008 publiserte Lequesne og kolleger en studie hvor kliniske tester for å vurdere Trochanter major smertesyndrom (Greater trochanter pain syndrome, GTPS). I innledningen slås det fast at passiv utadrotasjon av hofteleddet med 90 grader fleksjon ofte er den eneste smertefulle manøveren ved Trochanter tendinobursit. I den videre studien blir derimot ikke den vitenskapelige verdien av passiv utadrotasjon vurdert, og forfatterne fremlegger derfor ingen vitenskapelig dokumentasjon for denne uttalelsen (Lequesne et al., 2008). Resten av artikkelen beskriver de to testene «å stå 30 sekunder på ett ben» og Isometrisk innadrotasjon i ytterstilling (i full utadrotasjon) med 90 grader fleksjon, eller utad «derotasjon» som forfatterne kaller testen.

Steultjens og medarbeidere undersøkte i en artikkel publisert i år 2000 sammenhengen mellom passive bevegelsesutslag (ROM) med nedsatt funksjon hos pasienter med hofte- og kneartrose. 198 pasienter ble inkludert i studien (2 ble ekskludert grunnet manglende data). Funksjon ble vurdert både gjennom observasjon av funksjon og med egenrapportert funksjon. For rapportering av egenvurdert funksjon ble en nederlandsk variant av skjemaet «Arthritis Impact Measurement scales» (AIMS) brukt. Skjemaet finnes også i en norsk variant. Av de inkluderte pasientene hadde 69 hofteartrose og 10 både hofte- og kneartrose. 119 hadde kneartrose. Forfatterne fant en signifikant (P<0,05) sammenheng mellom nedsatt passiv utadrotasjon i hoften og nedsatt funksjon grunnet hofteartrose. Det samme ble også funnet for pasienter med nedsatt funksjon grunnet kneartrose (P<0,01). Forfatterne fant altså at jo mer innskrenket passiv utadrotasjon i hofteleddet var, dess mer nedsatt funksjon hadde pasientene enten grunnet hofte- eller kneartrose. Det samme gjaldt for passiv ekstensjon i hofteleddet og passiv fleksjon i kneet. 20-25 % av den nedsatte funksjonen kunne ifølge forfatterne tilskrives nedsatt ROM (Steultjens et al., 2000).

I 2010 publiserte Martin og kolleger en oversiktsartikkel over undersøkelsesrutiner for hofteleddet. Passiv utadrotasjon beskrives som nedsatt spesielt når årsaken til pasientens symptomer er lateralt eller posteriort. Passiv utadrotasjon bør ikke tolkes alene (og det gjelder også alle andre kliniske tester) og FABER test er blant testene som, i følge forfatterne, bør brukes sammen med passiv utadrotasjon (Martin et al., 2010b).

Martin og forskergruppen rundt ham publiserte i 2010 også en artikkel hvor hofte- undersøkelsesrutinen til 6 ortopeder blir presentert. De forskjellige testene som brukes presenteres i artikkelen. Passive leddutslag i rotasjon brukes av alle testerne, men en av de 6 tester kun passiv innadrotasjon, og ikke utadrotasjon. 4 av de 5 som tester passiv utadrotasjon gjør dette i ryggliggende utgangsstilling med 90 grader fleksjon i hoften. 1 av testerne undersøker rotasjon med pasienten sittende og 1 undersøker rotasjon både sittende og ryggliggende. Det var 100 % enighet blant testerne i tolkningen av de passive leddutslagene, både fleksjon, innadrotasjon og utadrotasjon. Forfatterne fremhever at denne studien ikke vurderer testenes vitenskaplige egenskaper, men er ment å finne de viktigste testene i en hofteundersøkelse (Martin et al., 2010a).

Inter- og intra-tester reliabiliteten ved testing av Passiv utadrotasjon ble undersøkt av Malliaras og kolleger og ble publisert i en artikkel i 2009. De konkluderte med god intra-tester reliabilitet, altså test- retest, men ikke akseptabel inter-tester reliabilitet. Leddutslagene ble målt med et gonometer med pasienten liggende på ryggen med 90 grader fleksjon i kneet og leggen hengende utenfor kanten av benken. 29 fotballspillere (Soccer og Australsk fotball) på 15-21 år ble undersøkt av 2 klinikere. Avvikene i målingene av passiv utadrotasjon ble funnet å være større enn for blant annet passiv innadrotasjon, hvor også inter-tester reliabiliteten ble funnet å være god (Malliaras et al., 2009).

Martin og kolleger publiserte i 2008 en anatomisk studie hvor de undersøkte funksjonen til hoftens kapselligament. 12 ferskt-frosne kadaver ble dissekert. De fant at utadrotasjon blir begrenset av lig. Pubofemorale, spesielt i samtidig ekstensjon. Videre gav disseksjon av mediale og laterale arm av lig. Iliofemorale en stor økning i utadrotasjon. Den laterale armen særlig med samtidig fleksjon eller nøytralstilling i leddet (Martin et al., 2008).

Birrell og kolleger publiserte i 2001 en artikkel hvor de fant utadrotasjon, innadrotasjon og fleksjon var de tre bevegelsene som med sikkerhet kan vurderes hos pasienter med hofteartrose (Birrell et al., 2001). Var bevegelsen nedsatt i en av de tre retningene (innadrotasjon, utadrotasjon eller fleksjon) fant de en sensitivitet på 86 % for moderat artrose og 100 % for alvorlig artrose. Spesifisiteten var henholdsvis 54 % og 42 %. For nedsatt bevegelighet i alle de tre retningene sank sensitiviteten til 33 % for mild artrose og 54 % for alvorlig artrose. Spesifisiteten økte tilsvarende til 93 % og 88 % (ibid.). Utadrotasjon og innadrotasjon ble undersøkt i sittende utgangsstilling (Birrell et al., 2001).

I 2007 publiserte Tarasevicius og kolleger en artikkel hvor de fant at hofteartrose i stor grad er forbundet med nedsatt elastisitet i leddkapselen til den affiserte hoften (Tarasevicius et al., 2007). Indirekte kan dette tolkes til at bevegelsesutslaget avtar og stoppfølelsen blir fastere ved langtkommet hofteartrose (Ibid.)

Body Examination anbefaler følgende tolkning av Passiv utadrotasjon i hoften

  • Passiv utadrotasjon i hofteleddet må alltid tolkes i sammenheng med den foregående anamnesen og undersøkelsen, og i sammenheng med de andre aktive og passive prøvene, og spesielle testene som FABER test, FADDIR test osv.
  • Nedsatt utslag, med eller uten lyskesmerter, ved Passiv utadrotasjon peker mot hofteartrose. Det er i èn studie vist at nedsatt bevegelighet i rotasjon og fleksjon i stor grad er diagnostisk for hofteartrose. En annen studie fant at nedsatt utadrotasjon er blant de testene som korrelerer best med nedsatt funksjon grunnet hofte- (eller kne-) artrose.
  • Smerter lateralt eller posteriort rundt trochanter major eller i sete ved passiv utadrotasjon i hoften peker mot en lateral eller posterior årsak til smertene. Litteraturen peker spesielt på to grupper lesjoner: Den første gruppen er Trochaner bursitt eller tendinopati i glutealmuskulaturen. Den andre gruppen er lateral eller posterior impingement grunnet labrumskade.
  • Måling av leddutslag ved passiv utadrotasjon i hoften er i en studie funnet å ha forholdsvis dårlig inter-tester reliabilitet. Leddutslaget bør derfor tolkes med varsomhet.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.