Bodyexamination

Passiv innadrotasjon i hoften

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Passiv innadrotasjon i hofteleddet brukes i klassifisering og diagnostisering både av hofteleddet og ved korsryggsmerter (Altman et al., 1991; Flynn et al., 2002; Juel, 2007; Ombregt, 2002). Det er derfor viktig å kunne utføre passive funksjonsprøver av hoften for klinikere som undersøker og diagnostiserer pasienter med hofte, bekken og korsryggsmerter.

Indikasjon

Passiv innadrotasjon i hoften er indisert ved smerter eller andre symptomer som kan stamme fra hofte, bekken eller korsrygg. Testen bør brukes rutinemessig ved alle undersøkelser av disse leddene.

Utførelse

Passiv innadrotasjon i hofteleddet kan gjøres både i fremliggende utgangsstilling (Flynn et al., 2002; Magee, 2007; Ombregt, 2002; Solberg and Kirkesola, 2007), ryggliggende utgangsstilling (Cook and Hegedus, 2012; Magee, 2007; Ombregt, 2002) og sittende (Norkin and White, 2003; Reese, 2002).
I fremliggende utgangsstilling flekteres kneet til 90 grader og undersøker bruker den ene hånden på å føre leggen og foten utover mens den andre hånden stabiliserer bekkenet/ sacrum. I ytterstilling av bevegelsen påføres et lett overpress for å vurdere stoppfølelsen (Magee, 2007; Solberg and Kirkesola, 2007).

Eventuelt kan begge hofter testes samtidig ved at begge legger/ føtter føres utover. Med denne måten trenger ikke bekkenet å stabiliseres, og føttene virker som en stabiliserende motkraft for hverandre. Siden begge sider testes samtidig vil det også i mange tilfeller være enklere å vurdere en forskjell i utslaget mellom høyre og venstre side (Ombregt, 2002).

I ryggliggende utgangsstilling flekteres hofteleddet til 90 grader og låret holdes vertikalt før leggen føres utover. Dette gir en innadrotasjon i hofteleddet. Testerens ene hånd stabiliserer pasientens kne mens den andre gir et lett overpress for å teste stoppfølelsen (Cook and Hegedus, 2012; Ombregt, 2002).

Sittende utgangsstilling blir i flere kilder brukt når utslaget skal måles med gonometer (Birrell et al., 2001; Norkin and White, 2003; Reese, 2002). Testing av leddutslag med gonometer blir ikke demonstrert eller beskrevet i Body Examination foreløpig.

Det er verdt å merke seg er at den sittende utgangsstillingen gir samme utgangsstilling i hofteleddet som den ryggliggende utgangsstillingen (med 90 grader fleksjon), mens fremliggende utgangsstilling tester leddet uten fleksjon, i nøytralstilling. Klässbo og medarbeidere opplevd at en pasientene grunnet en markert ekstensjonsdefisitt ikke kunne testes i nøytralstilling (Klässbo et al., 2003).

Tolkning

Tradisjonelt, i henhold til læren etter Cyriax, er det kapsulære mønsteret i hofteleddet kraftig nedsatt innadrotasjon, abduksjon og fleksjon og mindre nedsatt ekstensjon og lite eller ikke nedsatt adduksjon og utadrotasjon (Klässbo et al., 2003; Ombregt, 2002). Flere artikler har stilt spørsmål ved betydningen av det kapsulære mønsteret (Bijl et al., 1998; Greenwood et al., 1998), men langt de fleste kildene vi har funnet enes om at artritt, en intraartikulær lesjon eller artrose i hofteleddet vil gi nedsatt passiv innadrotasjon i leddet (Altman et al., 1991; Bijl et al., 1998; Birrell et al., 2001; Chan et al., 2005; Cook and Hegedus, 2012; Dorrell and Catterall, 1986; Klässbo et al., 2003; Magee, 2007; Ombregt, 2002; Solberg and Kirkesola, 2007; Steultjens et al., 2000). I tillegg vil smerte mot ytterstilling være en indikasjon på det samme (ibid.)

Det er spesielt tre diagnoser hvor det er konstatert at Passiv innadrotasjon i hoften er en nyttig undersøkelse. Den første og viktigste er hofteartrose (Altman et al., 1991; Ombregt, 2002; Steultjens et al., 2000). Den andre er ved labrumskader i hoften (Chan et al., 2005; Fitzgerald, 1995; Santori and Villar, 2000). Den tredje diagnosen hvor Passiv innadrotasjon er viktig er ved korsryggsmerter (Brown et al., 2004; Flynn et al., 2002; Greenwood et al., 1998).

Hofteartrose

Cyriax systematiserte funksjonsundersøkelse av bevegelsesapparatet med aktive, passive og isometriske prøver (Kaltenborn, 2011; Klässbo et al., 2003; Ombregt, 2002). Passive prøver blir regnet som spesielt viktige i diagnostisering av intraartikulære lesjoner (Ibid.). Det er i den senere tid gjort flere studier som bekrefter at nedsatt og smertefulle passive prøver i hoften er assosiert med hofteartrose. Cyriax’s kapsulære mønster (nedsatt innadrotasjon, abduksjon og fleksjoner) er derimot ikke reprodusert, men heller avkreftet i vitenskapelige studier (Bijl et al., 1998; Klässbo et al., 2003).

Birrell og kolleger publiserte i 2001 en artikkel hvor de fant at innadrotasjon var den mest nedsatte bevegelsen ved hofteartrose. I tillegg fant de nedsatt fleksjon og utadrotasjon, men klart mindre uttalt (Birrell et al., 2001). Var bevegelsen nedsatt i en av de tre retningene (innadrotasjon, utadrotasjon eller fleksjon) fant de en sensitivitet på 86 % for moderat artrose og 100 % for alvorlig artrose. Spesifisiteten var henholdsvis 54 % og 42 %. For nedsatt bevegelighet i alle de tre retningene sank sensitiviteten til 33 % for mild artrose og 54 % for alvorlig artrose. Spesifisiteten økte tilsvarende til 93 % og 88 % (ibid.). Innadrotasjon og utadrotasjon ble undersøkt i sittende utgangsstilling.

Klässbo og kolleger fant i en artikkel publisert i 2003 at innadrotasjon var den retningen som var vanligst nedsatt ved hofteartrose. Likevell fant de at 13 av 77 undersøkte pasienter med unilateral hofteartrose hadde større utslag i innadrotasjon på den affiserte siden (Klässbo et al., 2003).

The American College of Rheumatology har i sine kriterier for diagnostisering av hofteartrose inkludert innadrotasjon i hoften som et viktig klinisk kriteria (Altman et al., 1991). Hofteartrose kan i følge forfatterne diagnostiseres klinisk, klinisk med laboratorie prøver og med røntgenologisk undersøkelse. To forskjellige måter å stille diagnosen klinisk presenteres: Den første er: smertefull innadrotasjon i hoften større eller lik 15 grader, morgenstivhet i hoften i 60 minutter eller mer og alder på 50 år eller mer. Den andre kliniske metoden å diagnostisere hofteartrose er innadrotasjon i hoften på 15 grader eller mindre og samtidig hoftefleksjon nedsatt til 115 grader eller mindre. Disse to måtene å diagnostisere hofteartrose ble funnet å ha en sensitivitet på 86 % og en spesifisitet på 75 % (Altman et al., 1991). Ved klart nedsatt innadrotasjon er altså nedsatt fleksjon i tillegg tilstrekkelig for å stille diagnosen, mens ved mindre uttalt nedsatt innadrotasjon trengs tilleggskriterier som smerte mot ytterstilling, morgenstivhet og alder over 50 år.

I 2007 publiserte Tarasevicius og kolleger en artikkel hvor de fant at hofteartrose i stor grad er forbundet med nedsatt elastisitet i leddkapselen til den affiserte hoften (Tarasevicius et al., 2007). Indirekte kan dette tolkes til at bevegelsesutslaget avtar og stoppfølelsen blir fastere ved langt kommet hofteartrose (Ibid.)

Labrumskade

Dorrell og Catterall publiserte i 1986 en artikkel hvor 11 pasienter med labrumskade ble presentert. 4 av disse opplevde en skarp lyskesmerte eller klikk i hoften ved passiv innadrotasjon med 90 grader fleksjon (Dorrell and Catterall, 1986).
I 1999 publiserte Hase og Ueo en artikkel hvor Artroskopisk diagnostisering og behandling av labdumskader var tema. 10 pasienter ble vurdert. 7 av de 10 pasientene hadde smerter ved passiv innadrotasjon av hoften i 90 graders fleksjon. Dette gir en sensitivitet på 70 % (Hase and Ueo, 1999).

Santori og Villar publiserte i år 2000 en artikkel hvor artroskopisk partiel limbectomi evalueres. 76 pasienter med påvist labrumskade i hoften ble operert. I tillegg til klinisk undersøkelse ble pasientene undersøkt med røntgen og annen radiologisk undersøkelse hvis mulig. Forfatterne angir ikke hvor mange av pasientene som hadde smertefull passiv innadrotasjon i hoften, men vektlegger at smertefull, men ikke nedsatt innadrotasjon ble regnet som et viktig klinisk tegn på labrumskade. Videre vektlegger forfatterne at diagnosen ble stilt klinisk, og at røntgenologisk undersøkelse har lite å tilføye bortsett fra å utelukke annen alvorlig patologi. Kun MR artrografi trekkes frem i tillegg til klinisk undersøkelse som nyttig for å stille diagnosen (Santori and Villar, 2000).

Chan og medarbeidere (2005) undersøkte nytten av MR artrografi i diagnostisering av labrumskader i hoften. 30 pasienter ble inkludert i studien. Smerte, men ikke nedsatt bevegelsesutslag (ROM), i innadrotasjon med 90 grader fleksjon i hoften ble regnet som svært nyttig i den kliniske undersøkelsen som ble gjort. Heller ikke i denne artikkelen publiserer forfatterne tall for hvor mange av pasientene som hadde positiv klinisk undersøkelse, så det er ikke mulig å angi spesifisitet eller sensitivitet for den kliniske undersøkelsen (Chan et al., 2005).

Cook og Hegedus (2012) angir i sin bok sensitiviteten av passiv innadrotasjon til 100 % både i studien til Hase og Ueo (1999), Santori og Villar (2000) og til Chen og medarbeidere (2005). Vi har ikke kunnet finne dette i noen av disse artiklene, tvert imot fant Hase og Ueo en sensitivitet på 70 % (Chan et al., 2005; Cook and Hegedus, 2012; Hase and Ueo, 1999; Santori and Villar, 2000).

Korsryggsmerter

Flynn og medarbeidere publiserte i 2002 en predikasjonsregel for å klassifisere pasienter med korsryggsmerter i en gruppe som viser god korttidseffekt av manipulasjon. 5 kriterier ble identifisert og satt sammen til en predikasjonsregel. Disse fem var: Kortere enn 16 dager siden symptomene debuterte, FABQ arbeids-skala på under 18, smerter som ikke brer seg lengre distalt enn kneet, hypomobilitet i minimum et segment lumbalt og mer enn 35 grader innadrotasjon i minst den ene hoften. For hvert av disse kriteriene som var tilstede økte sjangsen for å lykkes med manipulasjonsbehandling. Ved 4 av 5 kriterier ble sjangsen for at manipulasjonsbehandling har god effekt kalkulert til 95% (!) (Flynn et al., 2002). Denne predikasjonsregelen er senere bekreftet i flere studier (Childs et al., 2004; Fritz et al., 2004).

Brown og medarbeidere publiserte i 2004 en artikkel hvor de vurderte undersøkelser som kan skille mellom smerter som stammer fra korsryggen og hofteleddet. De fant det 14 ganger så sannsynlig at smertene stammer fra hofteleddet enn korsryggen hvis innadrotasjon er nedsatt i den aktuelle hoften (Brown et al., 2004).

Body Examination foreslår følgende tolkning av Passiv innadrotasjon av hoften

  • Nedsatt innadrotasjon med eller uten smerter peker mot hofteartrose. Samtidig nedsatt fleksjon, morgenstivhet som varer over en time og alder over 50 år er diagnostisk for hofteleddsartrose.
  • Skarpe smerter i lysken, men ikke nedsatt ROM ved testing av passiv innadrotasjon med 90 grader i hoften peker mot labrumskade. Testen bør suppleres med FADDIR test, som er nærmest diagnostisk.
  • Nedsatt innadrotasjon i hofteleddet peker i stor grad mot hofteleddet som årsak til pasientens smerter. Ved korsryggsmerter øker sannsynligheten for at manipulasjon skal gi effekt hvis pasientene har mer enn 35 grader innadrotasjon i minst en av hoftene.
  • Det er gjort få studier når det gjelder testens vitenskaplige kvaliteter. Passive innadrotasjon i hoften er derimot svært mye brukt i klinisk praksis, og bør kunne utføres og tolkes av alle som undersøker hofte, bekken og korsryggpasienter.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.