Slump test

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Slump test brukes for å evaluere nervestrukturene i det centrale og perifere nervesystemet fra hode, langs spinalkanalen og langs isjasnervens og dens greners forløp helt ut i foten og tærne. I følge Woodhall og Hayes (1950) kan slump test ha vært brukt så tidlig som 1909. Maitland er derimot av mange regnet for å ha presentert slump test for det manuellterapeutiske og medisinske fagmiljøet på 80-tallet (Butler 2000). Senere har slump test blitt presentert av flere forfattere som Butler (2000) og Shacklock (2005). Testen presenteres her som den er beskrevet av disse to siste forfatterne.

Indikasjon

Slump test er indisert ved korsryggsmerter, hodepine, spinale symptomer, symptomer svarende til thoracal eller lumbal radiculopati, symptomer som kan relateres til isjasnervens forløp, anamnestiske opplysninger som indikerer at slump test vil være positiv som smerter når man kommer inn eller ut av en bil eller når lumbal fleksjon provoserer pasientens plager (Shacklock, 2005, Butler, 2000).

Utførelse

Pasienten sitter godt inne på behandlingsbenken med hendene på ryggen og leggene hengende rett ned. Første del av testen gjennomføres ved at pasienten siger sammen i truncus og flekterer i ryggen. Deretter bøyes nakken og pasienten lar haka hvile ned mot brystet. Kliniker legger en støttende hånd langs pasientens skulderbue/ nakke/ bakhode for å registrere eventuelle spenninger og hindre extensjon i testens fortsettelse. Deretter bes pasienten strekke det ene benet, og kliniker assisterer i å holde kneet strakt mens nakken og ryggen holdes i samme stilling. Til slutt extenderer pasienten lett i nakken uten å strekke i ryggen. Dette kan gjøres ved å be henne kikke lett fremmover uten å rette seg opp. Testen kan forsterkes ved også å be pasienten dorsalflektere i ankelen.

Tolkning

Tradisjonelt positiv slump test reproduserer pasientens lumbale smerter og radiculopati. Testen peker da mot discogen affeksjon som gir affeksjon av nerverot L4, L5 eller S1.

Walch og Hall (2009) fant at både SLR og Slump test er tester som kan brukes for å vurdere mekanosensitivitet i lumbosacralt nervevev. Bevegeligheten var betydelig nedsatt i afisert side i forhold til kontralateral side for både SLR og Slump test.

Stankovic et al. (1999) fant en sensitivitet på 83 og spesifisitet på 55 mens Majlesi et al. (2008) fant en sensitivitet på 84 og spesifisitet på 83 for diagnostisering av pasienter med discogent betinget radiculopati med slump test.

Davis et al. (2008) fant at Slump test gav 33% falske positive ved undersøkelse av 84 symptomfrie personer. Walch et al. (2007) fant at 97,6% av 84 symptomfrie personer opplevde en sensorisk respons i løpet av Slump test. De fleste (80%) opplevde en følelse av avlastning av denne responsen ved ekstensjon av nakken.

van der Windt et al. (2011) fant at ingen kliniske tester kan brukes alene for å diagnostisere discogent betinget radiculopati.

Slump test bør brukes sammen med SLR etter anamnese og foregående aktive prøver ved undersøkelse av pasienter med lumbale plager og misstanke om radikulopati i underekstremitetene.

Body Examination foreslår følgende tolkning av Slump test:

  • Positiv test med radiierende symptomer og betydelig sideforskjell peker mot discogent betinget radiculopati.
  • Negativ test uten noen form for symptomprovokasjon peker mot annen årsak til pasientens plager enn discogent betinget radiculopati.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.