Bodyexamination

Ober test

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Frank R. Ober var en amerikansk ortoped som levde fra 1881 til 1960. Han publiserte i 1935, 1936 og 1937 tre artikler om Tensor fascia latae og Tractus Iliotibialis sin rolle I forbindelse med korsryggsmerter. I alle de tre artiklene beskriver han det som i ettertiden kalles Ober test. Ober mente kontraktur av Tractus iliotibialis og hyperton Tensor fascia latae kunne være årsak til smerter lumbosacralt og i bekkenet. Ober test ble utviklet for å vurdere spenningen i disse strukturene.

Indikasjon

Ober test er indisert ved lumbosacrale smerter og hoftesmerter hvor det mistenkes kontraktur av tensor fascia latae og / eller hyperton tensor fascia latae. Ober test er også indisert ved laterale knesmerter og Patellofemoralt smertesyndrom.

Utførelse

Ober beskriver testen utført på litt forskjellig måte i de tre artiklene han publiserte om testen på 1930- tallet (Ober, 1935, 1936, 1937). Den mest utførlige beskrivelsen av testen er å finne i den tredje av Obers artikler, i den gjør han også noen små spesifiseringer og endringer i forhold til de to første beskrivelsene. Vi har derfor valgt å beskrive testen fritt etter Ober’s artikkel fra 1937.

Pasienten ligger på siden med nederste hofte flektert tilstrekkelig til at den lumbale lordosen avflates. Nederste kne bøyd i ca 90 grader. Undersøker fatter rett under pasientens kne med den ene hånden og stabiliserer bekkenet med den andre. Det øverste benet abduseres vidt og ekstenderes til låret er på linje med kroppen. Låret senkes deretter ned mot benken og undersøker lar hånden som løfter pasientens ben gli ned til pasientens ankel uten å tillate fleksjon i hoften. Undersøker skal ikke presse benet nedover. Hvis det er abduksjonskontraktur vil benet bli hengende mer eller mindre passivt abdusert, avhengig av hvor kort tractus iliotibialis er. Det er viktig å unngå at hoften flekteres og innadroteres under testen (Ober, 1935, 1936, 1937).

Tolkning

Ober test regnes som positiv hvis pasientens ben ikke lar seg senke mot underlaget, men blir hengende passivt i abduksjon eller nøytralstilling. Ober selv er vag på hvor mye man kan forvente at låret lar seg senke mot underlaget, og presiserer at det er viktig å sammenligne med motsatt side. Ferber og medarbeidere (2010) har funnet at en adduksjon på ca. 27 grader er vanlig ved negativ Ober test, og at en adduksjon på kun ca. 16 grader var gjennomsnittlig hos en gruppe med positiv Ober test (Ferber et al., 2010). Herrington og medarbeidere (2006) fant at en gruppe med patellofemoralt smertesyndrom hadde et gjennomsnittlig utslag på ca. 10 grader ved Ober test. Disse normtallene kan samtidig som kontralateral side brukes som kontroll brukes i tolkningen av Ober test.

Anatomiske og biomekaniske betraktninger

Ober test har som mål å teste lengde/ tonus i Tensor fascia latae og Tractus iliotibialis. Vi vil her i korte trekk gjøre rede for anatomiske og biomekaniske faktorer som har betydning for testens gjennomføring og tolkning.

Fascia latae er den store fascie flaten som finnes lateral på låret. Fascia latae består av både vertikale og horisontale componenter (Evans, 1979). Evans (1979) definerer Tractus iliotibialis som «the vertical component of the fascia lata of the thigh» (Evans, 1979, s 271). Tractus har utspring fra crista iliaca og fester lateral på tibia (Ibid.).

M. Tensor fascia latae har utspring anteriort på crista iliaca, spina iliaca anterior superior og i dypet fra overflaten av Fascia latae. Den fester i tractus iliotibialis. M. Tensor fascia latae har funksjonene abduksjon, innadrotasjon og fleksjon i hoften. I tillegg kan den via tractus iliotibialis delta i kneekstensjon (Kendall, 2005).

¾ av M.Gluteus maximus fester i Tractus iliotibialis. Fibrene er derimot svært oblique, skrå bakfra. Gluteus maximus har som hovedfunksjon å ekstendere i hofteleddet, men den deltar også i adduksjon og utadrotasjon i hoften. Det er derfor lite trolig at M. Gluteus maximus testes under Obers test (Kendall, 2005).

Tractus iliotibialis ligger lateralt over kneleddet og fester i laterale tuberkel på Tibia. Noen fibre går anteriort og fester i patellaretinakelet og noen i dypet og fester i laterale femurepikondyl. Atter noen av fibrene strekker seg til Tuberositas tibiae. Tractus fester også hele veien langs linea aspera på femur (Evans, 1979).

Tractus iliotibialis fungerer som et lateralt ligament for kneleddet og fungerer ekstenderende i kneleddet når kneet er ekstendert (Evans, 1979).

Neumann (2002) angir vanlig adduksjonsutslag i hofteleddet i anatomisk utgangsstilling til 25 grader (Neumann, 2002). Kendall og medarbeidere (2005) angir adduksjon i anatomisk utgangsstilling til kun 10 grader.

Ferber og kolleger undersøkte i 2010 normalutslaget i Ober test hos 300 atleter, 250 med skader og 50 i kontrollgruppen. For alle 600 undersøkelsene ble det funnet et gjennomsnitt på 24,59 grader adduksjon +/- 7,27 grader. De 432 som ble funnet å ha negativ Ober test hadde et gjennomsnittlig utslag på 27.13 +/- 5,53 grader. De 168 med positiv Ober test hadde et utslag på 16,29 +/- 6,87 grader (Ferber et al., 2010).

Herrington og medarbeidere (2006) fant ingen signifikant forskjell mellom kvinner og menn med Patellofemoralt smertesyndrom (PFPS) som ble undersøkt med Ober test. Gjennomsnittlig utslag var på 9,9 grader (+/- 4,8 grader) adduksjon.

Vitenskapelige studier

Det er gjennomført flere reliabilitetsstudier på Ober test.

Melchione og Sullivan publiserte i 1993 en reliabilitetsstudie hvor to fysioterapeuter med 3-4 års erfaring med ortopediske pasienter undersøkte 10 pasienter mellom 16 og 43 år. De bedret standardisering av testen ved å måle at pelvis forble i samme posisjon under testen. De brukte også et inklinometer for å måle utslaget i adduksjon. ICC (InterClass Correlation Coefficient) ble brukt for å angi reliabiliteten. De fant en ICC på 0,73 mellom de forskjellige testerne, og intra-tester ICC på 0,94. Forfatterne konkluderte med god inter-tester reliabilitet (Melchione and Sullivan, 1993).

Gajdoski og medarbeider sammenlignet i 2003 Ober test som beskrevet originalt, med 90 grader bøyd kne, med en modifisert variant beskrevet av Kendall og medarbeidere med strakt kne (Gajdosik et al., 2003; Kendall, 2005; Ober, 1937). Forfatterne konkluderte med at Ober test med bøyd kne gav et mindre utslag i adduksjon enn hvis testen ble gjort med kneet strakt, og at det derfor er viktig å skille de to testene (Gajdosik et al., 2003). De fant også at det er forskjell i utslag mellom menn og kvinner, og at egne normtall derfor burde utarbeides for kvinner og menn (Ibid.).

Også Reese og Bandy undersøkte i 2003 reliabiliteten av Ober test. 61 pasienter ble undersøkt 2 ganger i løpet av 2 påfølgende dager. Både Ober test med flektert kne og modifisert Ober test som beskrevet av Kendall og kolleger (2005) ble brukt i studien. Inklinometer ble brukt for å måle utslaget i adduksjon. ICC verdier ble kalkulert, og ble funnet å være 0,90 for Ober test og 0,91 for modifisert Ober test. Også Rees og Bandy fant, som Gajdosky og medarbeidere (2003) et større utslag i adduksjon under modifisert Ober test, enn ved å bruke originalbeskrivelsen. Forfatterne konkluderte med at det er reliabelt å bruke inklinometer under Ober test, men at Ober test som beskrevet originalt og modifisert Ober test, som beskrevet av Kendall og medarbeidere ikke kan brukes om hverandre (Reese and Bandy, 2003).

Piva og medarbeidere publiserte i 2006 en studie hvor 30 pasienter med Patellofemoralt smertesyndrom (PFPS) ble undersøkt med en rekke tester, blant annet Ober test. 2 undersøkere testet hver av pasientene. Et inklinometer ble brukt for å måle utslaget i adduksjon. Det ble funnet en inter-tester reliabilitet på hele 0,97 (ICC) (Piva et al., 2006).

I 2006 publiserte Herrington og kolleger en studie som undersøkte sammenhengen mellom lengden av tractus iliotibialis og medio-lateral posisjon av patella. Studien hadde 80 deltagere (37 menn) som ble undersøkt med Ober test og modifisert Ober test med strakt kne. Adduksjonsvinkelen ble målt med væskefylt gonometer. Patellas stilling ble vurdert med McMonnel’s metode (McConnell, 1986). Forfatterne fant kun en svak sammenheng mellom Patellas stilling og både Ober test (r=0,1) og modifisert Ober test (r=0,28). I gruppen med lateralt stilt patella ble det funnet en moderat statistisk signifikant korrelasjon med modifisert Ober test (r=0,34, p=0,012), og kun en svak korrelasjon med Ober test (r=0,2) (Herrington et al., 2006).

Det har ikke lyktes Body Examination å finne studier som har vurdert Ober test sine vitenskaplige kvaliteter, og det er ikke funnet noen oversiktsartikler som omhandler testen.

Cook og Hegedus omtaler Ober test i sin bok Orthopedic Physical Examination Tests. De avstår derimot fra å gi testen en “utility score” da det ikke er gjort studier som vurderer testens vitenskaplige egenskaper (Cook and Hegedus, 2007).

Magee anbefaler å gjøre den modifiserte utgaven av Ober test, med kneet strakt. Det argumenteres med at Tractus iliotibialis settes mer på strekk med kneet strakt (Magee, 2007). Det angis ikke referanser for denne påstanden. De biomekaniske og anatomiske kildene vi har vurdert angir Tractus iliotibialis som en med-ekstensor i kneet (Evans, 1979; Norkin and Levangie, 2005). At alle studier finner et større adduksjonsutslag ved modifisert Ober test med strakt kne peker også i stor grad på at Tractus iliotibialis settes mest på strekk ved å bøye i kneet (Gajdosik et al., 2003; Herrington et al., 2006; Reese and Bandy, 2003).

Body Examination anbefaler følgende tolkning av Ober test

  • Ober test bør tolkes som positiv ved mindre enn 10-15 graders adduksjon under testen.
  • Positiv Ober test peker mot hyperton Tensor Fascia latae og/ eller kort Tractus iliotibialis.
  • Det er store individuelle variasjoner og testen må alltid sammenlignes med kontralateral side og sammenholdes med en utførlig anamnese, aktive og passive prøver og andre spesielle prøver.
  • Ober test bør utføres med 90 grader fleksjon i kneet. Dette er i henhold til Ober’s originalbeskrivelse, og er den metoden som setter Tractus iliotibialis mest på strekk. Å teste med flektert kne er praktisk enklere enn å teste med strakt kne. Studiene som har vurdert de to metodene mot hverandre har ikke funnet noen merverdi ved å avvike fra originalbeskrivelsen.
  • Vi har ikke funnet noen studier som vurderer testens vitenskapelige kvaliteter og testen må derfor tolkes med forsiktighet.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.