Skrevet av manuellterapeut Tor Åge Baardsen

Spurling og Scoville beskrev i 1944 ”neck compression test” som en provokasjonstest for nerverotsaffeksjon/cervikal radikulopati (Scoville & Spurling, 1944). Testen er senere blitt kalt Spurling test og brukes i dag mye i undersøkelsen av pasienter med nakke og skulder/arm smerter.

Indikasjon

Spurling test bør utføres ved mistanke om cervikalt prolaps eller andre tilstander som kan ta plass i foramen intervertebrale og dermed gi kompresjon av nerveroten. Typisk er at pasienten opplever utstrålende smerter i skulder og arm, gjerne tilsvarende et bestemt dermatom.

Utførelse

Pasienten sitter med nakken i nøytralstilling og undersøker står bak pasienten. Spurling og Scoville (1944) beskrev testen utført ved at pasienten sidebøyer hodet til den symptomatiske siden. Reproduserer dette aktuelle smerter utstrålende i armen stoppes testen her. Har testen så langt ikke gitt reproduksjon av aktuell smerte appliserer undersøkeren så et trykk for aksial kompresjon og sidebøy via pasientens hode (Scoville & Spurling, 1944).

Spurling test har senere blitt beskrevet med ulike modifikasjoner. Blant annet er testen beskrevet med lateralfleksjon og rotasjon til samme side og aksial kompresjon (Magee, 2007; Anekstein et al., 2012). Denne utførelsen er blitt kalt ”maximum cervical compression test”. Testen har også blitt utført med inkludering av ekstensjon (Kaltenborn, 2009). Anekstein og kollegaer (2012) testet seks ulike måter å utføre Spurlings test og fant at inkludering av ekstensjon ga en signifikant økning i smerter av radikulerende karakter og parestesi. Utførelsen som ga mest distale smerter var kombinasjonen av ekstensjon, lateral fleksjon og kompresjon (Anekstein et al., 2012). Samme studie viste at teknikker med ekstensjon, lateralfleksjon og kompresjon samt rotasjon, ekstensjon og kompresjon ga høyere andel av avbrutte undersøkelser og de konkluderer med at det er viktig å utføre testen stegvis (Anekstein et al., 2012). Enkelte beskriver at det axiale trykket skal tilsvare et trykk på 7 kg (Viikari-Juntura et al., 1989).

Tolkning

Reproduseres pasientens utstrålende smerter i skulder og arm i den siden Spurling test utføres mot regnes testen som positiv. Dette indikerer kompresjon av en nerverot som kan skyldes stenose, cervikal spondylolyse, osteofyttdannelse, fasettleddsdegenerasjon eller prolaps i mellomvirvelskive (Magee, 2007). Lokale nakkesmerter (Solberg, 2002; Magee, 2007) eller smerter på motsatt side regnes ikke som positiv test (Magee, 2007). Økende eller utstrålende smerter, parestesier eller nummenhet i skulder, overarm, underarm og eller hånd på samme side eller motsatt side kan indikere en nerverotsaffeksjon (Solberg, 2002).

Anatomisk/biomekanisk bakgrunn

På starten av 1940 tallet ble det oppmerksomhet rundt ”cervical radiculitis” på grunn av cervikale disk-prolaps (Scoville & Spurling, 1944; Tong et al., 2002). Radikulopati defineres som en tilstand i en nerverot (i dette tilfelle cervikal nerverot) der et cervikalt diskprolaps eller andre tilstander som tar plass resulterer i en nerverotinflammasjon, inneklemming eller begge deler (Wainner et al., 2003). Grunnet denne kompresjonen av nerveroten medfører en radikulopati smerter og/ eller sensorimotoriske endringer (Caridi et al., 2011).

Intra- og inter-tester reliabilitet

Wainner og kollegaer (2003) vurderte reliabilitet og validitet til Spurling test. To undersøkere testet 82 pasienter med fokus på å gjenkjenne de som hadde en cervikal radikulopati. De fant intertesterreliabilitet med kappaverdi 0.60 for Spurling test (lateralfleksjon og kompresjon) og kappaverdi 0.62 for modifisert Spurling (lateralfleksjon, rotasjon og ekstensjon, samt kompresjon) (Wainner et al., 2003). Dette gir moderat til betydelig reliabilitet.

Anekstein og kollegaer (2012) testet også intertester reliabilitet i studiet der de undersøkte ulike måter å gjennomføre Spurling test. De fant intraclass coefficient (ICC) 0,78-0,96 for VAS under testen samt Kappaverdi 0.58-1.0 for parestesi og 0.63-1.0 for smerteutbredelse for de ulike variantene av Spurling test (Anekstein et al., 2012). Dette gir verdier som tilsvarer moderat til nærmest perfekt enighet for Spurling test.

Bertilson og kollegaer (2003) fant derimot dårligere enighet i et reliabilitetsstudie av kliniske tester for nakke og skulderplager. Her fikk Spurling test Kappaverdier 0.28-0.46 der to undersøkere testet 100 nakke og skulderpasienter. Dette gir brukbar-moderat enighet.

Testens vitenskapelige kvaliteter

Da Spurling og Scoville (1944) først beskrev det de kalte ”neck compression test” brukte de teknikken på 12 pasienter som i etterkant ble bekreftet med et cervikalt prolaps på enten C5 eller C5 nivå. I dette utvalget hadde testen 100% sensitivitet (Scoville & Spurling, 1944).

I 1989 gjorde Viikari-Juntura og kollegaer (1989) et valideringsstudie av Spurling test. De gjorde en modifisert utgave med lateralfleksjon og rotasjon før kompresjon. De undersøkte 43 pasienter med cervikale disk-problemer testet ved myelografi. Spurling test hadde spesifisitet på 100% ved radikulerende smerter og 92% høyre side og 100% venstre side ved neurologiske symptomer. De fant sensitivitet 36% høyre side og 39% venstre side.

Tong og kollegaer (2002) testet Spurling test slik den ble beskrevet av Spurling og Scoville på 224 pasienter som ble henvist til elektrodiagnostisk undersøkelse for nerverelaterte skader/ tilstander i overekstremiteten. De fant positiv Spurling test i 6 av 20 tilfeller av radikulopati, altså 30% sensitivitet. I 160 av 172 tilfeller var Spurling korrekt negativ og ga en spesifisitet på 93%. Positiv og negativ likelyhood ratio var henholdsvis 4.3 og 0.75 (Tong et al., 2002). De konkluderte med at Spurling test er en lite sensitiv men spesifikk test og er derfor ikke egnet som en screening test, men kan brukes for å bekrefte en cervikal radikulopati (Tong et al., 2002).

Shah og kollegaer (2002) utførte Spurling test med ekstensjon og lateralfleksjon samt kompresjon i et studie der de testet 50 pasienter med nakke og armplager. Funnene fra undersøkelsen ble sammenlignet med MR og kirurgi. I dette studie hadde Spurling test sensitivitet 92%, spesifisitet 95%, PPV (positiv prediktiv verdi) 96,4, NPV (negativ prediktiv verdi) 90,9, pos likelyhood ratio 18.6 og neg likelyhood ratio 0.07 (Shah and Rajshekhar, 2004).

Wainner og kollegaer (2007) vurderte også validiteten til Spurling test ved cervikal radikulopati. De fant at den orginale utgaven av Spurling test var mest hensiktsmessig med spesifisitet 86%. Sensitiviteten var 50%. Positiv og negativ likelyhood ratio var henholdsvis 3,5 og 0,58. Ved å kombinere et kluster av tester fant de økt spesifisitet mens sensitiviteten forble lav. De fant at kombinasjonen av ULTT, redusert cervikal rotasjon <60%, distraksjonstest og Spurling test var mest hensiktsmessig. Ved 3 av disse testene positive økte spesifisiteten til 94% og positiv likelyhood ratio til 6.1 (Wainner et al., 2003).

DeHertogh og kollegaer (2007) testet hvorvidt en blindet undersøker klarte å gjenkjenne nakkepasienter. To undersøkere testet 40 personer med blant annet Spurling test for å finne de som hadde nakkeplager. De brukte en modifisert Spurling test som innebærer ekstensjon, lateralfleksjon, ipsilateral rotasjon og kompresjon. De fant sensitivitet 77,8%, spesifisitet 77,3%, pos LR 3,4 og neg LR 0,28. Både sensitivitet og spesifisitet økte når aktive og passive tester for cervikal ROM ble inkludert (De Hertogh et al., 2007). I denne studien ble det ikke spesifisert smerteutbredelse ved Spurling test. Spurling test ble regnet som positiv ved mer enn 20 i smerteverdi på VAS-score. Testen ble brukt som en indikasjon for generelle nakkeproblemer, ikke som en indikasjon på en spesifikk diagnose med radikulopati. Det kan tenkes at ytterliggere spesifisering ville kunne gitt bedre spesifisitet.

I oktober 2012 publiserte Shabat og kollegaer (2012) et studie der de vurderte validiteten til Spurling test mot funn på CT og MR undersøkelser. De vurderte et relativt stort antall pasienter (257 stk) som ble henvist på grunn av symptomer på cervikal radikulopati. Basert på undersøkelsen som inkluderte Spurling test utført med ekstensjon, rotasjon og kompresjon fant de 95% sensitivitet og 94% spesifisitet sammenlignet med funn på CT og MR undersøkelsene (Shabat et al., 2012). Spesielt sensitiviteten Shabat og kollegaer fant var høyere enn tidligere studier har klart å finne. 121 av pasientene som hadde positive funn på de radiologiske testene hadde klare radikulære symptomer ved Spurling test. 84 pasienter hadde ikke klar smerteutbredelse som fulgte dermatomer, men uspesifikke symptomer med utstråling til occiput eller scapula. Da denne tolkningen av symptomer gjerne ikke regnes som en klar positiv Spurling test kan man kritisere denne publikasjonen for å gi et for positivt inntrykk av sensitiviteten til Spurling test.

I 2013 publiserte Ghasemi og kollegaer et nytt studie av Spurling test. De undersøkte 97 pasienter med blant annet Spurling test sammenlignet med elektromyografisk test. De fant at Spurling test hadde spesifisitet på 85% for både akutt og kronisk radikulopati. Testen hadde også høy positiv prediktiv verdi på henholdsvis 87% og 62,5% for akutt og kronisk radikulopati. I dette materialet hadde Spurling test som i flere andre studier lav sensitivitet; 46,5% for akutt radikulopati og 15,7% for kronisk radikulopati. De konkluderte således at Spurling test kan brukes for å bekrefte mistanke om radikulopati, men er lite egnet som screening test, spesielt ved langvarige plager (Ghasemi et al., 2013).

Systematiske oversiktsartikler

Rubinstein og kollegaer publiserte i 2007 en systematisk oversiktsartikkel der de vurderte de forskningsmessige kvalitetene til blant annet Spurling test. De inkluderte 4 av de tidligere studiene som er beskrevet over. Rubinstein konkluderte med at Spurling test er en test med relativt lav sensitivitet, men med høy spesifisitet og kan således brukes for å bekrefte en mistanke om cervikal radikulopati, særlig i tilfeller der det mangler klare nevrologiske funn (Rubinstein et al., 2007).

I boken ”Orthopedic Physical Examination Tests” har Cook & Hegedus (2012) gitt Spurling test ”utility score” 2. Dette tilsier at forfatterne mener det er moderat støtte i litteraturen for bruk av Spurling test (Cook and Hegedus, 2012).

Body Examination foreslår følgende tolkning av Spurling test

• Spurling test er en provokasjonstest for å avdekke en cervikal radikulopati/ kompresjon av en cervikal nerverot.
• For at Spurling test skal tolkes som positiv for cervikal radikulopati skal testen medføre utstrålende smerter til skulder og arm, gjerne i dermatomal utbredelse.
• Spurling test bør utføres stegvis der foramen intervertebrale gradvis forsnevres. Cervikal ekstensjon og lateralfleksjon bør inkluderes. Hvis pasienten ikke opplever aktuelle symptomer kan undersøkeren applisere et aksialt trykk på pasientens hode.
• Flere studier av Spurling test viser at testen har moderat til betydelig intertester reliabilitet.
• Flere studier viser at Spurling test er en spesifikk test som kan brukes for å bekrefte en mistanke om radikulopati som årsak til pasientens plager.
• Spurling test er i flere studier vist å være lite sensitiv og derfor ikke egnet som en screeningtest, spesielt ved langvarige plager. En stor studie fant derimot bedre sensitivitet hvis testen tolkes som positiv også med mer diffus smerteprovokasjon uten dermatologisk utbredelse.
• Spurling test er velegnet for å bekrefte en mistanke om cervikal radikulopati og bør brukes i kombinasjon med andre tester som har høyere sensitivitet, for eksempel nervestrekk tester/ ULTT (upper limb tension test).

Referanser

 

• Anekstein Y, Blecher R, Smorgick Y, Mirovsky Y. What is the best way to apply the Spurling test for cervical radiculopathy? Clin Orthop Relat Res. 2012 Sep;470(9):2566-72.
• Caridi JM, Pumberger M, Hughes AP. Cervical radiculopathy: a review. HSS J. 2011 Oct;7(3):265-72. Epub 2011 Sep 9.
• Cook CE, Hegedus EJ (2012): Orthopedic Physical Examination Tests: An Evidence-Based Approach (2nd Edition).New Jersey: Prentice Hall
• De Hertogh WJ, Vaes PH, Vijverman V, De Cordt A, Duquet W. The clinical examination of neck pain patients: the validity of a group of tests. Man Ther. 2007 Feb;12(1):50-5.
• Ghasemi M, Golabchi K, Mousavi SA, Asadi B, Rezvani M, Shaygannejad V, Salari M. The value of provocative tests in diagnosis of cervical radiculopathy. J Res Med Sci. 2013 Mar;18(Suppl 1):S35-8.
• Kaltenborn FM (2009): Manual mobilization of the joints: vol II.The spine. 5 th ed. Oslo: Norli
• Magee DJ. (2007): Orthopedic physical assessment. Philadelphia: W.B. Saunders Company
• Rubinstein SM, Pool JJ, van Tulder MW, Riphagen II, de Vet HC. A systematic review of the diagnostic accuracy of provocative tests of the neck for diagnosing cervical radiculopathy.Eur Spine J. 2007 Mar;16(3):307-19. Epub 2006 Sep 30.
• Scoville WB, Spurling RG. Lateral rupture of the cervical intervertebral disc. Surgery, Gynecology and Obstetrics. 1944;78:350-8
• Shabat S, Leitner Y, David R, Folman Y. The Correlation between Spurling Test and Imaging Studies in Detecting Cervical Radiculopathy. J Neuroimaging. 2012 Oct;22(4):375-8. Epub 2011 Sep 1.
• Shah KC, Rajshekhar V. Reliability of diagnosis of soft cervical disc prolapse using Spurling’s test. Br J Neurosurg. 2004 Oct;18(5):480-3.
• Solberg AS (2002): Klinisk undersøkelse av nakke- skulder. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS
• Tong HC, Haig AJ, Yamakawa K. The Spurling test and cervical radiculopathy. Spine (Phila Pa 1976). 2002 Jan 15;27(2):156-9.
• Viikari-Juntura E, Porras M, Laasonen EM. Validity of clinical tests in the diagnosis of root compression in cervical disc disease. Spine (Phila Pa 1976). 1989 Mar;14(3):253-7.
• Wainner RS, Fritz JM, Irrgang JJ, Boninger ML, Delitto A, Allison S. Reliability and diagnostic accuracy of the clinical examination and patient self-report measures for cervical radiculopathy.Spine (Phila Pa 1976). 2003 Jan 1;28(1):52-62.