Skrevet av manuellterapeut Audun Smeby Lorentsen

Varustest er en velkjent ortopedisk test av albueleddet og er høyaktuell i forbindelse med akutte traumer eller langvarige reumatiske plager samt bindevevslidelser. Testen er indisert også ved langvarige albueplager etter et overstrekkstraume eller ved en skade der traksjon kombinert med rotasjon i albueleddet er aktuell skademekanisme. Testen ble første gang systematisk beskrevet på begynnelsen av 1970-tallet av James Cyriax. Etter dette er det gjort enkelte vitenskapelige arbeider på testen, men stort sett i sammenheng med kirurgisk intervensjon og / eller innsetting av proteser i albueleddet.

Indikasjon

Varustest er en velkjent ortopedisk test av albueleddet og er høyaktuell i forbindelse med akutte traumer eller langvarige reumatiske plager, samt bindevevslidelser. Testen er indisert også ved langvarige albueplager etter et overstrekkstraume eller ved en skade der traksjon eller kompresjon kombinert med rotasjon i albueleddet er aktuell skademekanisme.

Utførelse

Pasienten i sittende stilling med skulder i nøytralposisjon. Kliniker står foran pasienten, til aktuell testside. Albueleddet er supinert og i 90 grader fleksjon ved testens startposisjon. Kliniker griper distalt for albueleddet med en hånd og proksimalt for albueleddet med andre hånden. Den distale hånden griper rundt albueleddet med en finger som palpasjon. Kliniker begynner så leddnært som mulig og gir med proksimal hånd et lateralt press, først forsiktig og deretter med økende kraft. Klinikeren gjentar det laterale presset kontant fra 90 graders fleksjon til full ekstensjon.

Jo lengre mot ekstensjon pasienten kommer i albuen, desto mindre medial bevegelse skal forekomme. Ved 90 graders fleksjon er de laterale collateralligamentene relativt lite stramme og kan hos enkelte pasienter tillate en «klunkelyd». Dette forekommer normalt ikke mot full ekstensjon.

Alternativ # 2: Pasienten i ryggliggende stilling. Kliniker står ved benk mot aktuell testside. Håndfatning som beskrevet overfor. Testprosedyren er som beskrevet.

Tolkning

Ved 90 graders fleksjon skal det tillates en viss grad av medial bevegelse i albueleddet, dog ikke smertefull. «Klunkelyder» kan høres hos enkelte pasienter (spesielt hypermobile pasienter) uten at dette nødvendigvis er uttrykk for patologi. Mot ekstensjon skal medialbevegelsen reduseres gradvis, og bør opphøre ved et fullt ekstendert albueledd.

Dersom det foreligger markant medialbevegelse (varusbevegelse) ved full ekstensjon i albueleddet kan dette tolkes klinisk som følger (som delvis gjengitt i O`Driscoll et al., 2000):

• Markant varusbevegelse med smerter kan være uttrykk for partiellruptur og / eller neovaskularisering etter traume i selve leddkapselen og de mediale collateralligamentene.
• Meget lang vandring medialt (varusbevegelse) uten smerter kan antyde totalruptur av de laterale collateralligamentene samt leddkapsel.
• Noe forøkt medial bevegelse (varusbevegelse) med smerter og crepitus kan antyde irritasjon som inflammasjon i de laterale collateralligamenter etter traume eller langvarige reumatiske plager / bindevevssykdommer og også langtkommet artrose i albueleddet (O’Driscoll, 2000).

Enkelte mindre, men metodisk gode studier har funnet at ligamentene på henholdsvis medial– og lateralsiden er de viktigste stabilisatorene i albueleddet (King et al., 1993,Morrey and An, 1983,O’Driscoll, 2000). Dette ble langt på vei bekreftet i en annen studie som så på hva slags muskler som aktiveres for å motvirke varus– og valgusstress i albuen (Lou et al., 2001). I sistnevnte studie ble det funnet at på tross av at spesielt M. Anconeus og M. triceps brachii er meget aktive for å hindre posterolaterale, mediale og laterale skjærende krefter, er det ligamentene som har den viktigste stabiliserende rollen i albueleddene (Lou et al., 2001). En annen studie på området har sett at de ulnare ligamentene (og selvsagt de ulnare ligamentelle forsterkningene i leddkapselen) er essensielle for å motstå både varus– og valgusstress (Dunning et al., 2001). Her ble det blant annet funnet at dersom enten det laterale collateralligamentet eller det ulnare collateralligamentet var intakt, var også albuestabiliteten akseptabel.

En større studie viste at den humeroulnare leddforbindelsen er blant de leddene i kroppen med mest stabilitet relatert til de ossøse komponentene (Jiang et al., 2000). Her så man blant annet at selv om både de mediale og laterale ligamentene i albueleddet var kraftig overstrukket og også delrupturert, var det ingen grunn til å fiksere albuen under tilhelingsprosessen. Rasjonalet for dette var at de ossøse komponentene i seg selv er stramme nok til å hindre gjentatt luksasjons med mindre det er ekstreme tilfeller av hypermobilitet og/eller gjentatte traumer (Jiang et al., 2000). En annen studie har bekreftet dette langt på vei, der man så at rekonstruksjon av kun deler av ligamentene i albuen var godt nok til å bibeholde funksjonell stabilitet (King et al., 2002). Sistnevnte gjelder posterolateral stabilitet samt varus– og valgusstabilitet i albueleddet.

Det er ikke foretatt noen studier som ser på inter– eller intratesterreliabilitet i forhold til varus– eller valgustest av albueleddet. Jiang et al (2000) går så langt i sin konklusjon at de mener at en hemmende instabilitet i albueleddet er så sjelden at det er meget enkelt å oppdage (Jiang et al., 2000).

Body Examination foreslår følgende tolkning av Varus stress test av albueleddet:

• Markant varusbevegelse med smerter kan være uttrykk for partiellruptur og / eller neovaskularisering etter traume i selve leddkapselen og de mediale collateralligamentene.
• Meget lang vandring medialt (varusbevegelse) uten smerter kan antyde totalruptur av de laterale collateralligamentene samt leddkapsel.
• Noe forøkt medial bevegelse (varusbevegelse) med smerter og crepitus kan antyde irritasjon som inflammasjon i de laterale collateralligamenter etter traume eller langvarige reumatiske plager / bindevevssykdommer og også langtkommet artrose i albueleddet.

Referanser

 

• Dunning CE, Zarzour ZD, Patterson SD, Johnson JA, King GJ. Ligamentous stabilizers against posterolateral rotatory instability of the elbow. J Bone Joint Surg Am. 2001 Dec;83-A(12):1823-8.
• Jiang X, Zhang L, Gong M, Hong L, Wang M, Zhai G. Does simple posterior dislocation of the elbow necessitate strict immobilization? Zhonghua Wai Ke Za Zhi. 2000 Oct;38(10):736-8.
• King GJ, Dunning CE, Zarzour ZD, Patterson SD, Johnson JA. Single-strand reconstruction of the lateral ulnar collateral ligament restores varus and posterolateral rotatory stability of the elbow. J Shoulder Elbow Surg. 2002 Jan-Feb;11(1):60-4.
• King GJ, Itoi E, Risung F, Niebur GL, Morrey BF, An KN. Kinematic and stability of the Norway elbow. A cadaveric study. Acta Orthop Scand. 1993 Dec;64(6):657-63.
• Lou S, Lin CJ, Chou PH, Chou YL, Su FC. Elbow load during pushup at various forearm rotations. Clin Biomech (Bristol, Avon). 2001 Jun;16(5):408-14.
• Morrey BF, An KN. Articular and ligamentous contributions to the stability of the elbow joint. Am J Sports Med. 1983 Sep-Oct;11(5):315-9.
• O’Driscoll SW. Classification and evaluation of recurrent instability of the elbow. Clin Orthop Relat Res. 2000 Jan;(370):34-43.