Bodyexamination

Wright test/ Hyperabduksjonstest/ test for pectoralis minor syndrom

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Wright test ble første gang beskrevet av Wright i 1945. Testen er senere beskrevet av flere forfattere, på noe forskjellig måte og med flere navn. Solberg kaller testen for Pectoralis minor syndrom test (Solberg, 2002). Andre forfattere kaller den for Hyperabduksjonstest (Cook and Hegedus, 2013; Rayan and Jensen, 1995).

Indikasjon

Wright test er indisert ved smerter/ symptomer i armen som gir mistanke om nevrogen og/ eller vaskulær affeksjon. Spesielt ved symptomer som tiltar ved arbeid over skulderhøyde eller ved langvarig ensartet arbeid med armene foran kroppen. Testen kan derimot ikke tillegges vekt i undersøkelsen.

Utførelse

Pasienten sitter. Tester står bak pasienten og fatter rundt pasientens håndledd. Pasientens radialis puls palperes mens armen holdes uanstrengt foran pasientens kropp. Deretter løftes armen opp og bakover i hyperabduksjon. Radialis pulsen palperes under testen og pasienten rapporterer eventuell symptomprovokasjon.

Magee (2006) og Cook og Hegedus (2013) beskriver en variant av testen hvor pasienten snur ansiktet bort fra den siden som testes. Wright selv nevner rotasjon cervicalt i sin originale artikkel men fremhever at det varierer om rotasjon mot eller fra testsiden gir pulsbortfall. Han mener dette skyldes at plexus brachialis kommer i klem i scalenus porten, og inkluderer derfor ikke denne manøveren som en del av testen (Cook and Hegedus, 2013; Magee, 2007; Wright, 1945).

Solberg beskriver testen utført for begge armene samtidig ved at tester står bak pasienten, fatter om begge håndleddene, palperer pulsen bilateralt, og deretter beveger armene i hyperabdusert stilling (Solberg, 2002).

Tolkning

Bortfall av radialispulsen og/ eller provokasjon av pasientens aktuelle plager/ symptomer tolkes ifølge Solberg som positiv test (Solberg, 2002). Wright selv fremhever at bortfall av pulsen er svært vanlig også blant personer uten symptomer, og anbefaler derfor ikke at dette regnes som positiv test (Wright, 1945).

Pulsbortfall og provokasjon av pasientens aktuelle symptomer på den affiserte siden, men ikke på kontralateral side tolkes som positiv test.

I følge Solberg kan reproduksjon av pasientens plager og symptomer og bortfall av radialis puls skyldes avklemming av plexus brachialis og kar forårsaket av økt spenning i pectoralis minor og/ eller nerverotaffeksjon i nakken (Solberg, 2002). Wright mener positiv test kan skyldes affeksjon av kar eller nevrogent vev der disse passerer posteriort for pectoralis minor og kaudalt for processus coracoideus eller mellom clavicula og første ribbe (Wright, 1945).

Anatomi og biomekanisk bakgrunn

Thoracic Outlet Syndrom (TOS) kommer av at plexus brachialis og arteria- og/ eller vena subclavius komprimeres i scalenus porten, mellom clavicula og første ribbe eller under m. Pectoralis minor. Det er utviklet en rekke tester som tar sikte på å diagnostisere de forskjellige formene for TOS. De fleste setter plexus brachialis på strekk eller provoserer plexus ved å komprimere de nevrogene strukturene. Ved test for pectoralis minor syndrom strekkes plexus, arterien og venen under m. Pectoralis minor og vil kunne komprimeres der. Symptomprovokasjon kan trolig komme både grunnet affeksjon av nevrogent vev, nedsatt arteriell gjennomstrømning og nedsatt venøs tilbakestrømning. Mekanismen bak TOS er beskrevet godt i en rekke artikler og bøker. Vi anbefaler boken “Tunnel Syndromes” av Pecina og medarbeidere og artikkelen «Thoracic outlet syndrome: a controversal clinical condition. Part 1» av Hooper og kolleger (2010) som begge gir en kortfattet og god beskrivelse (Hooper et al., 2010; Pecìina, 2001).

Vitenskaplig dokumentasjon

Wright var den første som undersøkte den diagnostiske verdien av testen. Han publiserte i 1945 en artikkel som først presenterer 5 pasientkasus av pasienter med Thoracic outlet syndrom. Deretter beskriver han en spesifisitetsstudie hvor 150 unge «normale» symptomfrie personer ble undersøkt med Wright test. De fant pulsbortfall på høyre side hos 125 (83,3 %) og på venstre side hos 124 (82 %) av de 150 testpersonene. Dette gir en svært lav spesifisitet (16,7 og 18 %) hvis pulsen brukes for å vurdere om testen er positiv eller negativ. Kun 11 av testpersonene hadde ikke pulsbortfall hverken på høyre eller venstre side. Wright fant at det varierte svært mye hvor stor grad av abduksjon som var nødvendig før pulsen forsvant. Videre undersøkte Wright og kolleger om de kunne finne noen korrelasjon mellom graden av muskulær utvikling og pulsbortfall, men kunne ikke finne det heller. De fant derimot at pulsbortfall var vanskeligere å provosere frem hos svært bevegelige individer (Wright, 1945). Wright skriver dessverre ikke noe om hvor mange av testpersonene som opplevde provokasjon av nevrologiske symptomer. Kun at i 2 tilfeller opplevdes provokasjon av nevrologiske symptomer uten bortfall av pulsen (ibid.).

Rayan og Jensen publiserte i 1995 en artikkel hvor de vurderte Adson test, Costoclaviculær manøver og Hyperabdoksjonstest på 100 frivillige testpersoner uten symptomer/ plager. Begge sidene ble undersøkt hos alle testpersonene. Hyperabduksjonstest ble uført med pasienten sittende. Pulsen ble deretter palpert med armen langs siden, før armen ble løftet til hyperabdusert stilling og pulsen palpert igjen. Pulsbortfall ble funnet på 114 ekstremiteter hos 72 frivillige (57 %). 53 % var på dominant side. Det ble også funnet at pulsbortfall var vanligst hos yngre testpersoner (p=0,05). Nevrologiske symptomer ble funnet på 33 ekstremiteter hos 28 av testpersonene (16,5 %).

Verdt å merke seg er også at klart flere kvinner enn menn hadde både pulsbortfall og nevrologiske symptomer under testen. Kvinneandelen var på 61,4 % og 78,8 % for henholdsvis pulsbortfall og nevrologisk symptomprovokasjon (Rayan and Jensen, 1995). Forfatterne mener dette passer bra med andelen kvinner som er plaget av TOS i forhold til menn.

Gillard og kolleger beskriver i sin artikkel en test som kalles Wright test og en test som kalles Hyperabduction test (Gillard et al., 2001). Forskjellen mellom dem er at Wright test utføres med gradvis abduksjon til 30, 60, 90 og 180 grader og vurdering av pulsen i hver av stillingene. Hyperabduction test utføres med elevasjon og abduksjon av armene og bøyde albuer. Deretter gjør pasienten en dyp innpust. Bortfall av pulsen eller reproduksjon av pasientens symptomer regnes som positiv test. Det fremkommer ikke av artikkelen hvor høyt armene abduseres i Hyperabduction test. Slik vi tolker Wright sin originalartikkel og annen litteratur som omhandler testene så er disse to testene kun varianter av samme test, hvor Wright test er gradvis mer provoserende, frem mot samme stilling som for Hyperabduction test, og hvor en dyp innpust eleverer de øverste ribbene og trolig kontraherer pectoralis minor og dermed tilfører enda et provoserende element. Wright test ble regnet som positiv ved pulsbortfall eller symptomprovokasjon ved 90 grader abduksjon. 180 grader abduksjon ble ikke medregnet i studien (trolig grunnet for mange falske positive(?)). Gillard og kolleger fant at hyperabduction test hadde en sensitivitet på 52 % og spesifisitet på 90 % for pulsbortfall og 84 % og 40 % for symptom provokasjon. For Wright test fant de en sensitivitet på 70 % og 90 % og spesifisitet på 53 % og 29 % for henholdsvis pulsbortfall og symptomprovokasjon (Gillard et al., 2001).

Cook og Hegedus (2013) beskriver i sin bok «Orthopedic Physical Examination Tests» to forskjellige tester; Wright test og Hyperabduction test. Forskjellen på testene er at pasienten snur hode bort fra testsiden i den testen som kalles Wright test. Gillard brukes som referanse for denne testen, men vi kan ikke finne at Gillard inkluderte noen test som ble utført på denne måten. Cook og Hegedus henviser videre til Plewa og Delinger (1998) i sin beskrivelse av Hyperabduction test. Plewa og Delinger beskriver derimot eksplisitt i sin artikkel at de ikke har inkludert Hyperabduction test siden denne inngår som en del av Elevated Arm Stress Test (Roos test) (Cook and Hegedus, 2013; Gillard et al., 2001; Plewa and Delinger, 1998). Cook og Hegedus gav begge testene en utility score på 3 (på en skala fra 1-3) som betyr at de har minimal vitenskapelig støtte for å vektlegges I klinisk undersøkelse.

Body Examination anbefaler følgende tolkning av Wright test

  • Testen tolkes som positiv ved provokasjon av pasientens kjente symptomer/ plager og bortfall av radialis puls på den aktuelle siden. Det er vanlig med bortfall av pulsen også uten symptomer, så at pulsen forsvinner anbefales ikke å tolkes som positiv test alene.
  • Testen er beskrevet på noe forskjellig vis av forskjellige forfattere, og kalles både Wright test, Hyperabduction test og test for pectoralis minor syndrom. Testen har lav spesifisitet, og kan derfor ikke vektlegges i den kliniske undersøkelsen. Den kan derimot brukes sammen med andre tester med bedre vitenskapelig dokumentasjon.
  • De vitenskapelige funnene for testen spriker i svært stor grad. Det samme gjør utførelsen av testen. Det er derfor viktig at testen standardiseres og at mer forskning gjennomføres for å fastslå om testen har diagnostisk verdi.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.