Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Blower og Griffin beskrev i 1984 sideliggende kompresjonstest for IS-leddet i en studie som undersøkte diagnostisk verdi av provokasjonstester for å diagnostisere Ankyloserende spondylitt. Ingen av de 66 pasientene i studien hadde positiv test. Testen er likevel i ettertid inkludert i en rekke studier og flere Multi Test samlinger (Blower and Griffin, 1984; Laslett and Williams, 1994; Ozgocmen et al., 2008).

Indikasjon

Kompresjonstest er indisert når kliniker ønsker å skille mellom bekkenrelaterte smerter, korsryggsmerter og hoftesmerter. Testen bør derfor brukes rutinemessig i undersøkelse av pasienter med korsryggsmerter og spesielt ved lumbosacrale smerter i forbindelse med graviditet. Testen bør brukes som del av en Multi Test Samling (MTS) bestående av 5 provokasjonstester for Iliosacralleddet.

Utførelse

Pasienten ligger på siden med den siden som skal testes opp. Lett fleksjon i hofte og knær. Kliniker legger hendene ann mot pasientens ilium, og bruker sin egen kroppsvekt for å gi en kompresjon av IS-leddet gjennom ilium. Blower og Griffin (1984) angir ikke hvor lenge kompresjonen skal holdes, men Cook og Hegedus (2012) angir 30 sekunder. Solberg og Kirkesola (2007) angir at stillingen skal holdes i noen sekunder mens Lee (2011) angir at kompresjonen skal holdes i 5 sekunder.

Test begge sidene.

 

Tolkning

Kompresjonstest for IS-leddet er positiv ved provokasjon av pasientens kjente smerte til det aktuelle IS-leddet (Lee, 2011; Cook and Hegedus, 2012).

Ifølge Solberg og Kirkesola (2007) kan smerte iliosacralt, med eller uten utstråling i sete og lår tolkes som strekk av ventrale Iliosacralleddsstrukturer eller kompresjon dorsalt i leddet. Smerter i symfyseområdet kan skyldes kompresjon av symfysen. Videre angir Solberg og Kirkesola (2007) at smerter i de samme områdene etter traume kan gi mistanke om fraktur (Solberg and Kirkesola, 2007).

Testens vitenskaplige kvaliteter

Blower og Griffin undersøkte i 1984 33 pasienter med diagnostisert Ankyloserende Spondylit (AS) og 33 pasienter med korsryggsmerter. Pasientene ble undersøkt individuelt og uavhengig av hverandre av to undersøkere. De to testerne var enige hos 64 av de 66 pasientene. Altså ble det funnet en intertester reliabilitet på 97% (Blower and Griffin, 1984).

Blower og Griffin (1984) undersøkte også spesifisiteten til testene som ble inkludert i studie. Ingen av de 66 pasienten som ble undersøkt hadde positiv kompresjonstest. Det ble altså funnet at kompresjonstest ikke var sensitiv i det hele tatt for diagnostisering av Ankyloserende Spondylitt (Blower & Griffin, 1984).

Potter og Rothstein publiserte så tidlig som i 1985 en studie hvor reliabiliteten til en rekke bekkentester ble vurdert. Kun 17 pasienter med lumbosacrale smerter eller unilaterale smerter i under ekstremitetene ble inkludert i studien. Verdt å merke seg er at 11 av testene var palpasjonstester hvor testeren vurderte bekkenet på forskjellig vis, enten ved hjelp av stillingspalpasjon eller bevegelsespalpasjon. Av de 13 testene som ble vurdert var det kun de to smerteprovokasjonstestene distraksjonstest og kompresjonstest som ble funnet å være noen lunde reliable. Kompresjonstest ble funnet å ha en reliabilitet på 76,47 % som var klart bedre enn palpasjonstestene, men også betydelig dårligere enn distraksjonstest for IS-leddet som ble funnet å ha en intertester reliabilitet på 94,12% (Potter & Rothstein, 1985).

Laslett og Williams publiserte i 1994 en studie hvor 51 pasienter ble undersøkt av 2 undersøkere med smerteprovokasjonstester for IS-leddet. Kompresjonstest var blant testene som ble undersøkt. Den ene undersøkeren undersøkte alle pasientene, mens den andre ble trukket ut for hver pasient fra en gruppe på 5 klinikere. For kompresjonstest ble det funnet en inter-tester enighet på 88,2% (Laslett and Williams, 1994).

Albert og medarbeidere publiserte i år 2000 en stor studie hvor 2269 gravide kvinner gjennomgikk en standardisert undersøkelsesrutine med 15 utvalgte tester. Testene var positive hvis smerte i et eller begge iliosacralledd eller symfysen ble provosert. Kompresjonstest blir her kalt “separation test”, men er beskrevet slik vi har beskrevet kompresjonstest. 34 pasienter ble inkludert i reliabilitetsstudien og 15 tester ble undersøkt. For Kompresjonstest ble det funnet et enighet på 97%, K=0,84. Dette tilsvarer en nesten perfekt enighet mellom testerne (Albert et al., 2000).

Det ble i denne studien skilt mellom fem forskjellige smertesyndromer (Albert et al., 2000):

1: Bekkenløsningssyndrom (Pelvic girdle syndrome): Daglige smerter i alle 3 bekkenleddene som bekreftes ved smerteprovokasjon ved provokasjonstesting av de aktuelle bekkenleddene.

2: Symfysiolyse (Symphysiolysis): Daglige smerter over kun symfysen som bekreftes ved smerteprovokasjon av symfysen. Symfysiolyse betyr ikke nødvendigvis at det foreligger bevegelse i symfysen.

3: Ensidig bekkenløsning (One-sided sacroiliac syndrome): Daglig smerte fra et IS- ledd som bekreftes ved smerteprovokasjon fra det aktuelle leddet.

4: Bilateral bekkenløsning (Double-sided sacroiliac syndrome): Daglige smerter i begge IS-ledd som bekreftes ved smerteprovokasjon ved testing bilateralt.

5: Blandet bilde: Pasienten passer ikke i noen av de ovenfor nevnte kategoriene.

For Kompresjonstest ble følgende vitenskaplige kvaliteter funnet:

Sensitivitet
	Bekkenløsningssyndrom	40 %  (n=136)
	Symfysiolyse	13 %  (n=47)
	Ensidig bekkenløsning	4 % (n=127)
	Bilateral bekkenløsning	14% (n= 180)
Spesifisitet		100% (n= 1734)

Robinson og kolleger publiserte i 2007 en studie hvor de undersøkte reliabiliteten til en rekke smerteprovokasjon – og bevegelsespalpasjonstester for bekkenet. For kompresjonstest ble det funnet en inter-tester enighet på 82% / 88% (hø/ve), K= 0,48/0,67 (hø/ve). For en Multi Test Samling (MTS) hvor Kompresjonstest var inkludert ble det for MTS 3/5 funnet en inter tester enighet på 80%/85%, K=0,60/0,69 (hø/ve) og MTS 4/5 en intertester enighet på 90%, K=0,71/0,75 (hø/ ve) (Robinson et al., 2007). Konklusjonen i studien var at inter-tester reliabiliteten blant erfarne terapeuter er moderat til god for smerteprovokasjonstestene som ble undersøkt og dårlig for palpasjonstestene som var inkludert (Ibid.).

Ozgocmen og medarbeidere publiserte i 2008 en studie hvor de undersøkte provokasjonstester sin evne til å diagnostisere Sacroilitt i tidlig fase av ankyloserende spondylitt. 40 pasienter ble inkludert i studien og undersøkt med et sett smerteprovokasjonstester for IS-ledd. Kompresjonstest var en av testene og beskrives gjennomført med maksimalt 30 kilos kraft i 5 sekunder. For Kompresjonstest ble det funnet en inter-tester enighet på 82% K=0,48/0,44 (hø/ve). En Kappa verdi på 0,44 og 0,48 tilsvarer moderat enighet i testens tolkning. Kompresjonstest ble funnet å ha en sensitivitet på 22%/27% (hø/ve) og spesifisitet på 83%/89% (hø/ve), og ble ikke inkludert i multi test samlingen som ble vurdert (Ozgocmen et al., 2008).
Alt i alt spriker funnene når det gjelder testens vitenskaplige kvaliteter noe, men de siste studiene som er referert viser akseptabel til god inter-tester reliabilitet for kompresjonstest. Når det gjelder sensitivitet og spesifisitet så er testen blant de mindre sensitive provokasjonstestene for IS-leddet, men forholdsvis spesifikk.

Multi test samlinger (MTS)

Kokmeyer og medarbeidere vurderte i 2002 reliabiliteten for et testregime bestående av 5 provokasjonstester for IS-leddet. 78 deltagere ble inkludert i studien. Av disse hadde 59 lave korsryggsmerter og 19 var symptomfrie. De fem testene som ble brukt var Distraksjon (Gapping), Kompresjon (Approksimasjon), P4 test, Gaenslen test (Pelvic torsion test) og Patric’s sign (Faber test). To testere undersøkte alle deltagerne. Testene ble regnet som enten positive eller negative. Multi test samlingen (MTS) ble regnet som positiv for IS-affeksjon hvis 3 av de 5 testene var positiv. Det ble funnet en inter-tester kappa verdi på 0,70 (95 % CI =0,45-0,95). Kokmeyer og medarbeidere diskuterer bruken av P4 alene i forhold til multitest samlingen. P4 var positiv for 5 av de symptomfrie pasientene, mens MTS 3/5 var negativ for alle de 19 asymptomatiske deltagerne. De fant altså en spesifisitet på 100% for MTS 3/5. Kokmeyer og medarbeidere inkluderte pasienter med lave korsryggsmerter uten noen form for kontroll for hvor mange av de inkluderte pasientene som faktisk hadde bekkenrelaterte plager. Med MTS 3/5 fant de at 12 % av de inkluderte med ryggsymptomer hadde bekkenplager. De kan derimot ikke konkludere med hvor sensitiv multitest samlingen er, siden de ikke undersøkte hvem av pasientene som faktisk hadde bekkenrelaterte plager (Kokmeyer et al., 2002).

I 2003 gjennomførte Laslett og medarbeidere en spennende studie hvor de kombinerte repeterte bevegelser ad modum McKenzie for å diagnostisere diskogen affeksjon og en MTS med 5 provokasjonstester for IS-leddet for å diagnostisere IS-leddsaffeksjon. 48 pasienter med lumbosacrale smerter ble inkludert. Fire av testene som ble brukt av Kokmeyer og medarbeidere (2002) ble også brukt i denne studien. Patric’s sign ble byttet ut med Sacral thrust. Diagnostiske IS-leddsinjeksjoner ble brukt som kontroll for om IS-leddet var smertemediator. Hvis alle pasientene ble inkludert ble det med MTS 3/5 funnet en sensitivitet på 91% og en spesifisitet på 78% for IS-leddet som årsak til pasientens plager. 9 pasienter rapporterte sentralisering eller periferisering av smertene ved repeterte aktive bevegelser. Ingen av disse hadde smertelindring ved IS-injeksjon. Hvis disse 9 pasientene ble ekskludert for videre testing av IS-leddet ble det funnet en MTS 3/5 sensitivitet på 91% og spesifisitet på 87%. Negativ sannsynlighetsratio på 0,11 og positiv sannsynlighetsratio på 6,97 (Laslett et al., 2003).

Young og medarbeidere (2003) gjennomførte en studie hvor klinisk undersøkelse for å skille mellom diskogen patologi, fasettleddsaffeksjon og IS-leddsaffeksjon ble vurdert. 81 pasienter med lumbosacrale smerter ble inkludert i studien. De samme testene ble brukt for å diagnostisere IS-leddet som Laslett og medarbeidere (2003). En eller flere diagnostiske blokkader samt diskografi ble brukt for å verifisere kilden til pasientens smerter. De fant at MTS 3/5 er svært sterkt forbundet med, og gav 28 ganger høyere sannsynlighet for at IS-leddet er årsaken til pasientens smerter enn ved negativ MTS (Young et al., 2003).

Laslett og medarbeidere gjennomførte i 2005 en studie hvor 48 pasienter ble undersøkt med de 5 samme smerteprovokasjonstestene som Laslett og medarbeider og Young og medarbeidere brukte i 2003. Testene ble vurdert både hver for seg og som et Multi Test Samling (MTS). Diagnostiske injeksjoner av IS-leddet ble brukt som kontroll. For Kompresjonsstest ble det funnet en sensitivitet på 69%. Spesifisitet ble funnet å være 69%. For MTS 3/5 var sensitivitet 94% (95% CI 72-99) og spesifisitet 78% (95% CI 61-89). PPV = 0,68 og NPV = 0,96. LR + = 4,29 og LR – 0,80 (Laslett et al., 2005).

van der Wurff og medarbeidere gjennomførte i 2006 en studie hvor en Multi Test Samling (MTS) bestående av 5 provokasjonstester for IS-leddet ble undersøkt. 60 pasienter med kroniske korsryggsmerter ble inkludert i studien. Diagnostisk injeksjon ble brukt for å kontrollere om IS-leddet var årsaken til pasientenes plager. De samme testene som ble brukt av Kokmeyer og medarbeidere (2002) ble vurdert i denne studien. Forfatterne konkluderte med at dersom tre eller flere av de 5 testene som ble evaluert reproduserer pasientens smerter lokalisert til IS-leddet så er post test sannsynligheten for at IS-leddet er årsaken til pasientens smerter mellom 65 % og 93 %. Ved færre enn 3 positive provokasjonstester er post test sannsynligheten for at IS-leddet ikke er årsak til pasientens smerter mellom 72 % og 99% (van der Wurff et al., 2006). Sensitiviteten til MTS 3/5 ble funnet å være 85%, spesifisiteten 79%.

Body Examination foreslår følgende tolkning av Kompresjonstest:

• Kompresjonstest er positiv ved reproduksjon av pasientens kjente smerter lokalisert til det aktuelle IS-leddet og ev. til symfysen.
• Positiv Kompresjonstest peker mot en affeksjon av det aktuelle IS-leddet.
• En subklassifisering i henhold til alvorlighetsgrad er mulig ut fra hvor pasientens smerter provoseres under testen og om testen er positiv for begge eller kun det ene av IS-leddene.
• Kompresjonstest er lite sensitiv, men er i flere studier funnet å være spesifikk for IS-ledds affeksjon.
• Body Examination anbefaler at Kompresjonstest brukes som en del av en Multi Test Samling (MTS) bestående av flere andre provokasjonstester for sikrest diagnostisering av bekkenrelaterte plager.
• Body Examination anbefaler Laslett’s MTS (3/5) bestående av P4 test, Distraksjonstest, Kompresjonstest, Gaenslen’s test og Sacral thrust for diagnostisering av bekkenrelaterte plager. Sacral thrust kan eventuelt byttes ut med FABER test hvis pasienten ikke kan ligge på magen.

Referanser

 

• Albert H, Godskesen M, Westergaard J. Evaluation of clinical tests used in classification procedures in pregnancy-related pelvic joint pain. Eur Spine J. 2000 Apr;9(2):161-6.
• Blower PW, Griffin AJ. Clinical sacroiliac tests in ankylosing spondylitis and other causes of low back pain–2 studies. Ann Rheum Dis. 1984 Apr;43(2):192-5.
• Cook CE, Hegedus EJ (2012): Orthopedic Physical Examination Tests: An Evidence-Based Approach (2nd Edition).New Jersey: Prentice Hall
• Kokmeyer DJ, Van der Wurff P, Aufdemkampe G, Fickenscher TC. The reliability of multitest regimens with sacroiliac pain provocation tests. J Manipulative Physiol Ther. 2002 Jan;25(1):42-8.
• Laslett M, Aprill CN, McDonald B, Young SB. Diagnosis of sacroiliac joint pain: validity of individual provocation tests and composites of tests. Man Ther. 2005 Aug;10(3):207-18.
• Laslett M, Williams M. The reliability of selected pain provocation tests for sacroiliac joint pathology. Spine (Phila Pa 1976). 1994 Jun 1;19(11):1243-9.
• Laslett M, Young SB, Aprill CN, McDonald B. Diagnosing painful sacroiliac joints: A validity study of a McKenzie evaluation and sacroiliac provocation tests. Aust J Physiother. 2003;49(2):89-97.
• Lee D (2011): The Pelvic Girdle: An integration of Clinical expertise and reaserch 4th ed. Edinburgh: Churchill Livingstone
• Ozgocmen S, Bozgeyik Z, Kalcik M, Yildirim A. The value of sacroiliac pain provocation tests in early active sacroiliitis. Clin Rheumatol. 2008 Oct;27(10):1275-82. Epub 2008 May 6.
• Potter NA, Rothstein JM. Intertester reliability for selected clinical tests of the sacroiliac joint. Phys Ther. 1985 Nov;65(11):1671-5.
• Robinson HS, Brox JI, Robinson R, Bjelland E, Solem S, Telje T. The reliability of selected motion- and pain provocation tests for the sacroiliac joint. Man Ther. 2007 Feb;12(1):72-9. Epub 2006 Jul 12.
• Solberg AS og Kirkesola G. (2007): Klinisk undersøkelse av ryggen 2. utg. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS
• van der Wurff P, Buijs EJ, Groen GJ. A multitest regimen of pain provocation tests as an aid to reduce unnecessary minimally invasive sacroiliac joint procedures. Arch Phys Med Rehabil. 2006 Jan;87(1):10-4.
• Young S, Aprill C, Laslett M. Correlation of clinical examination characteristics with three sources of chronic low back pain. Spine J. 2003 Nov-Dec;3(6):460-5.