Gaenslen’s test er oppkalt etter Frederick Julius Gaenslen (f.1877, d.1937). Gaenslen var “chairman” ved ortopedisk avdeling ved Marquette University Medical School i Milwaukee. Testen ble publisert i desember 1927 som en test for å differensiere mellom Iliosacrale og lumbosacrale lesjoner (Gaenslen, 1927). Testen er inkludert i en rekke studier og Multi Test Samlinger (MTS) for diagnostisering av bekkenrelaterte smerter.

Indikasjon

Gaenslen’s test er indisert når kliniker ønsker å skille mellom bekkenrelaterte smerter, korsryggsmerter og hoftesmerter. Testen bør derfor brukes rutinemessig i undersøkelse av pasienter med lumbosacrale smerter i forbindelse med graviditet og ved misstanke om Iliosacralledds affeksjon. Testen bør brukes som del av en multi test samling bestående av 5 provokasjonstester for Iliosacralleddet.

Utførelse

Pasienten ligger på ryggen med hoften ut mot kanten av behandlingsbenken. Pasientens ytterste ben ekstenderes på utsiden av benken og det innerste benet flekteres passivt i hofte og kne til låret så det ytterste benet løftes lett opp. Deretter skyves det strake benet mot gulvet så det oppstår en hyperekstensjon i pasientens hofte (Laslett & Williams, 1994; Laslett et al., 2005). I Gaenslen beskrivelse av testen hjelper pasienten selv til og trekker det ene benet mot brystet (Gaenslen, 1927).

Cook og Hegedus (2012) og Solberg og Kirkesola (2007) beskriver testen utført på kortsiden av benken med det ekstenderte benet hengende utenfor benkens kortside (Cook & Hegedus, 2012; Solberg & Kirkesola, 2007).

Testen gjentas på motsatt side.

Tolkning

Provokasjon av pasientens kjente smerter lokalisert til ett eller begge IS-ledd eller symfysen regnes som positiv test (Gaenslen, 1927; Laslett & Williams, 1994; Laslett et al., 2005).

Laslett og Williams publiserte i 1994 en reliabilitetsstudie hvor 51 pasienter ble undersøkt av 2 forskjellige klinikere. Den ene undersøkeren var den samme for alle pasientene, og den andre ble trekt ut blant fem mulige. 23 av pasientene hadde lave korsrygg/ setesmerter, 12 hadde smerter som radierte ned til kneet og 16 hadde smerter som radiserte nedenfor kneet.
For Gaenslen’s test ble det funnet en enighet testerne i mellom på 88,2% og en kappaverdi på 0,72 (ve side) og 0,75 (hø side). Dette svarer til en betydelig enighet (K = 0,61 – 0,80) mellom de forskjellige testerne (Laslett & Williams, 1994).

Dreyfuss og medarbeidere publiserte i 1996 en studie hvor 12 utvalgte tester for IS-leddet ble vurdert. Diagnostisk blokkade av IS-leddet ble brukt som kontroll for om pasientenes plager faktisk var bekkenrelatert (Dreyfuss et al., 1996). For å få diagnosen IS-ledds affeksjon ble det krevd en smertelindring på 90-100% 20 minutter etter injeksjonen. 85 pasienter ble inkludert i studien. 61 kvinner og 24 menn. Alderen på de inkluderte pasientene varierte fra 18-87 år. Gjennomsnittlig alder var 44,5 år. Pasientene hadde hatt de aktuelle smertene fra under 3 til mer enn 24 mnd. Av de 85 pasientene responderte 45 pasienter positivt på injeksjonen, 7 hadde mellom 51 og 89% smertelette og 33 hadde under 50% smertelette. Både leger og kiropraktorer undersøkte pasientene.

For Gaenslen’s test fant forskergruppen en enighet på 82% for alle undersøkerne. Hvis pasientene hvor leger og kiropraktorer var enige analyseres hadde Gaenslen’s test en sensitivitet på 71% og en spesifisitet på 26% (Dreyfuss et al., 1996).

Kokmeyer og medarbeidere publiserte i 2002 en reliabilitetsstudie hvor de fem testene Distraksjonstest, Kompresjonstest, P4-test, Gaenslen’s test og FABER test ble vurdert hver for seg og som en MTS. 78 pasienter (17 kvinner og 61 menn) ble inkludert i studien og undersøkt av 2 sisteårs fysioterapistudenter. For Gaenslen’s test var testerne enige i 89,74 % av pasientene. Dette gir en kappa verdi på 0,59 som svarer til moderat enighet (Kokmeyer et al., 2002).

Cook og medarbeidere publiserte i 2007 en studie hvor de undersøkte intertester reliabiliteten og diagnostisk nøyaktighet for klassifisering av bekkensmerter i henhold til klassifiseringssystemet utarbeidet av Albert og medarbeidere (Albert et al., 2000; Cook et al., 2007).

I dette klassifiseringssystemet skilles det mellom fem forskjellige smertesyndromer (Albert et al., 2000):

1: Bekken løsningssyndrom (Pelvic girdle syndrome): Daglige smerter i alle 3 bekkenleddene som bekreftes ved smerteprovokasjon ved provokasjonstesting av de aktuelle bekkenleddene.

2: Symfysiolyse (Symphysiolysis): Daglige smerter over kun symfysen som bekreftes ved smerteprovokasjon av symfysen. Symfysiolyse betyr ikke nødvendigvis at det foreligger bevegelse i symfysen.

3: Ensidig bekkenløsning (One-sided sacroiliac syndrome): Daglig smerte fra et IS- ledd som bekreftes ved smerteprovokasjon fra det aktuelle leddet.

4: Bilateral bekkenløsning (Double-sided sacroiliac syndrome): Daglige smerter i begge IS-ledd som bekreftes ved smerteprovokasjon ved testing bilateralt.

5: Blandet bilde: Pasienten passer ikke i noen av de ovenfor nevnte kategoriene.

Cook og medarbeidere undersøkte hvordan en Multi Test Samling (MTS) bestående av ALSR, kompresjonstest, Distraksjonstest, Gaenslen’s test og P4-test kunne klassifisere pasientene i de forskjellige smertesyndromene. De analyserte også hver enkelt test (Cook et al., 2007). For Gaenslens test fant de en sensitivitet på 47%, Spesifisitet på 100% og en negativ likelihood ratio (LR-) på 0,53.

Laslett og medarbeidere (2005) undersøkte de vitenskaplige egenskapene til 5 smerteprovokasjonstester hver for seg og som en MTS. De fem testene var Gaenslen’s test, Kompresjonstest, Distraksjonstest, Sacral thrust og P4-test. 48 pasienter ble inkludert i studien. 16 av disse ble diagnostisert med IS-ledds affeksjon med diagnostisk blokkade av det affiserte IS-leddet. For gaenslen’s test fant de en sensitivitet på 53% og en spesifisitet på 71%. PPV: 0,47, NPV: 0,76. LR+: 1,84 og LR-:0,66 (Laslett et al., 2005).

I 2008 publiserte Ozgocmen og hans forskergruppe en studie hvor smerteprovokasjonstester’s evne til å diagnostisere akutt sacroiliit i tidlig fase ble vurdert. Gaenslen’s test var blant 6 inkluderte tester. Testenes egenskaper hver for seg og forskjellige MTS ble vurdert. Gaenslen’s test hadde en sensitivitet på 36/44% og en spesifisitet på 75/80. Tallene gjelder for henholdsvis venstre/høyre side (Ozgocmen et al., 2008).

Multi Test Samlinger (MTS)

Gaenslen’s test er inkludert i flere multitest samlinger for diagnostisering av bekkenrelaterte smerter.

Kokmeyer og medarbeidere publiserte i 2002 en reliabilitetsstudie hvor de fem testene Distraksjonstest, Kompresjonstest, P4-test, Gaenslen’s test og FABER test ble vurdert hver for seg og som en MTS. 78 pasienter (17 kvinner og 61 menn) ble inkludert i studien og undersøkt av 2 sisteårs fysioterapistudenter. Alle variantene av multitestsamlingen hadde en kappaverdi for inter-tester reliabilitet som faller innenfor det som klassifiseres som en betydelig enighet (K = .61-.80) (Kokmeyer mfl., 2002).

	% enighet	Kappa
MTS 1⁄5	83,33	0,63
MTS 2⁄5	92,31	0,74
MTS 3⁄5	93,59	0,70
MTS 4⁄5	96,15	0,71
MTS 5⁄5	98,71	0,66

I Multi Test Samlingen som ble undersøkt av Laslett og kolleger i 2005 var Gaenslen’s test, Kompresjonstest, Distraksjonstest, Sacral thrust og P4-test inkludert. Forskerne fant følgende vitenskaplige verdier for Multi Test Samlingen (Laslett et al., 2005):

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR +	LR–
MTS 1⁄5	100	44	1,78	0
MTS 2⁄5	93	66	2,73	0,1
MTS 3⁄5	94	78	4,29	0,80
MTS 4⁄5	60	81	3,20	0,49
MTS 5⁄5	27	88	2,13	0,84

van der Wurff og medarbeidere (2006) undersøkte de vitenskaplige egenskapene til en MTS bestående av de samme 5 testene som Kokmeyer og kolleger vurderte i 2002.

De fant følgende vitenskaplige egenskaper:

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR +	LR–
MTS 1⁄5	100	42,4	1,74	0
MTS 2⁄5	92,6	57,6	2,18	0,13
MTS 3⁄5	85,2	78,8	4,02	0,19
MTS 4⁄5	25,9	81,8	1,43	0,91
MTS 5⁄5	0	100	0	1,00

(van der Wurff et al., 2006)

Cook og medarbeidere publiserte i 2007 en studie hvor du undersøkte intertester reliabiliteten og diagnostisk nøyaktighet for klassifisering av bekkensmerter i henhold til Albert og medarbeidere (Albert et al., 2000; Cook et al., 2007). De fant at en MTS (1/3) bestående av ALSR, Gaenslen’s test og P4-test hadde en sensitivitet på 88%, spesifisitet på 66% og positiv likelihood ratio (LR+) på 2,6.

For den samme MTS (2/3) fant de en sensitivitet på 58%, en spesifisitet på 83% og en LR+ på 3,5.
Forfatterne av denne studien fant en intertester enighet i klassifisering i henhold til det gitte diagnostiseringssystemet på 84,6%, K=0,78, P<0,0001.

Forfatterne konkluderer med substansiell intertester enighet i klassifisering av pasientene i henhold til klassifiseringssystemet til Albert og medarbeidere (Albert et al., 2000; Cook et al., 2007).

Ozgocmen’s forskergruppe publiserte i 2008 en studie hvor verdien av flere forskjellige multi test samlinger for diagnostisering av akutt sacroiliit i tidlig fase ble vurdert (Ozgocmen et al., 2008). Gaenslen’s test ble inkludert både i en MTS 5 (Gaenslen’s test, FABER test, Mennell’s test, P4 og Sacral thrust) og i en MTS 3 (Gaenslen’s test, Menell’s test og Sacral thrust). Høyre og venstre side ble vurdert for seg.

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR +	LR –	PPV	NPV
MTS 3⁄5	43–45%	83–89 %	2,75–4,39	0,60–0,66	44–62%	81–83%
MTS 4⁄5	45%	84–93%	2,75–6,6	0,58–0,66	45–71%	58–66%
MTS 2⁄3	45–55%	83–86%	3,29–3,44	0,52–0,63	50–55%	80–86%

Forfatterne konkluderte med at en kombinasjon av smerteprovokasjonstester for IS-leddet er reliable i tidlig fase av ankyloserende spondylitt men at den diskriminerende evnen til testene er lav. Dette kommer tydelig frem i den gjennomgående lave sensitiviteten som er oppnådd i denne studien (Ozgocmen et al., 2008).

Litteraturstudier

Van der Wurff publiserte i år 2000 to systematiske litteraturgjennomganger hvor reliabiliteten og validiteten til en rekke IS-tester vurderes. Han konkluderer med at det overordnede inntrykket av IS-ledds tester er at de ikke er reliable. Unntaket er Gaenslen’s test og P4-test som vurderes som reliable. Når det gjaldt validitet ble kun Östgaard og medarbeidere sin studie fra 1994 vurdert metodisk akseptabel. Denne studien inkluderte ikke Gaenslen’s test. (van der Wurff et al., 2000; van der Wurff et al., 2000).

Cattley og medarbeidere publiserte en litteraturgjennomgang i 2002. De inkluderte 2 artikler for Gaenslens test, og konkluderte med at det var enighet i at Gaenslens test er en relliabel test (Cattley et al., 2002)

Stuber konkluderte i 2007 med at litteraturen støtter bruken av flere av IS-ledd testene. Ingen av studiene inkludert i deres gjennomgang gav derimot belegg for at enkelte IS-tester er overlegne de andre. Ved å kombinere flere tester øker testenes senvisitivtet og spesifisitet og kan gi mer nøyaktige resultater (Stuber, 2007).

De europeiske retningslinjene for diagnostisering og behandling av Bekkenrelaterte plager ble publisert i 2008. I disse retningslinjene anbefales Gaenslen’s test som en av 4 smerteprovokasjonstester for Iliosalleddsssmerter (Vleeming et al., 2008).

I 2009 publiserte Szadek og kolleger en litteraturgjennomgang hvor litteratur til og med 2007 ble inkludert. 17 studier ble vurdert. Gaenslen’s test var inkludert i flere av disse. Forfatterne konkluderer med at kompresjonstest og P4 test er de beste testene for diagnostisering av IS-ledds affeksjon, og anbefaler at minimum 3 forskjellige provokasjonstester brukes for å diagnostisere IS-ledds affeksjon (Szadek et al., 2009).

Cook og Hegedus (2012) gir Gaenslen’s test en utility score på 3, som betyr at testen har minimal eller ingen støtte i litteraturen. Vi finne rdette noe underlig siden den er funnet reliabel i flere studier og er inkludert i 5 MTS’er med gode vitenskaplige egenskaper (Cook & Hegedus, 2012).

Body Examination foreslår følgede tolkning av Gaenslen’s test

• Provokasjon av pasientens kjente smerte tolkes som positiv test.
• Gaenslens test er i flere studier vist å være en reliabel test for diagnostisering av IS-leddsaffeksjon. De tre studiene som er referert hadde en intertester enighet på 82%, 88% og 89%.
• Gaenslen’s test er ikke alene en valid test for diagnostisering av Bekkenrelaterte smerter.
• Gaenslen’s test kan inkluderes i Multi Test Samlinger for å bedre de vitenskaplige verdiene.
• De aktuelle Multi Test Samlingene er:
  1: Gaenslen’s test, P4-test, Distraksjonstest, Kompresjonstest og FABER test
  2: Gaenslen’s test, P4-test, Distraksjonstest, Kompresjonstest og Sacral thrust.
  3: Gaenslen’s test, P4-test, FABER test, Mennell’s test, og Sacral thrust
  4: Gaenslen’s test, P4-test, og ALSR
  5: Gaenslen’s test, Menell’s test og Sacral thrust
• For alle disse MTS’ene er det funnet akseptable til gode vitenskaplige egenskaper, spesielt ved 3/5 positive tester.
• Gaenslens test kan sammen med andre tester brukes for å subklassifisere bekkensmerter.

Referanser

 

• Albert H, Godskesen M, Westergaard J. Evaluation of clinical tests used in classification procedures in pregnancy-related pelvic joint pain. Eur Spine J. 2000 Apr;9(2):161-6.
• Cattley P, Winyard J, Trevaskis J, Eaton S. Validity and reliability of clinical tests for the sacroiliac joint. A review of literature. Australas Chiropr Osteopathy. 2002 Nov;10(2):73-80.
• Cook C, Massa L, Harm-Ernandes I, Segneri R, Adcock J, Kennedy C, Figuers C. Interrater reliability and diagnostic accuracy of pelvic girdle pain classification. J Manipulative Physiol Ther. 2007 May;30(4):252-8.
• Cook CE, Hegedus EJ (2012): Orthopedic Physical Examination Tests: An Evidence-Based Approach (2nd Edition).New Jersey: Prentice Hall
• Dreyfuss P, Michaelsen M, Pauza K, McLarty J, Bogduk N. The value of medical history and physical examination in diagnosing sacroiliac joint pain. Spine (Phila Pa 1976). 1996 Nov 15;21(22):2594-602.
• Gaenslen, FJ. Sacro-iliac arthrodesis:indications, Author’s technic and end-results. The Journal of the American Medical Association. 1927;89(24):2031-2035
• Kokmeyer DJ, Van der Wurff P, Aufdemkampe G, Fickenscher TC. The reliability of multitest regimens with sacroiliac pain provocation tests. J Manipulative Physiol Ther. 2002 Jan;25(1):42-8.
• Laslett M, Aprill CN, McDonald B, Young SB. Diagnosis of sacroiliac joint pain: validity of individual provocation tests and composites of tests. Man Ther. 2005 Aug;10(3):207-18.
• Laslett M, Williams M. The reliability of selected pain provocation tests for sacroiliac joint pathology. Spine (Phila Pa 1976). 1994 Jun 1;19(11):1243-9.
• Ozgocmen S, Bozgeyik Z, Kalcik M, Yildirim A. The value of sacroiliac pain provocation tests in early active sacroiliitis. Clin Rheumatol. 2008 Oct;27(10):1275-82. Epub 2008 May 6.
• Solberg AS og Kirkesola G. (2007): Klinisk undersøkelse av ryggen 2. utg. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS
• Stuber KJ. Specificity, sensitivity, and predictive values of clinical tests of the sacroiliac joint: a systematic review of the literature. J Can Chiropr Assoc. 2007 Mar;51(1):30-41.
• Szadek KM, van der Wurff P, van Tulder MW, Zuurmond WW, Perez RS. Diagnostic validity of criteria for sacroiliac joint pain: a systematic review. J Pain. 2009 Apr;10(4):354-68. Epub 2008 Dec 19.
• van der Wurff P, Buijs EJ, Groen GJ. A multitest regimen of pain provocation tests as an aid to reduce unnecessary minimally invasive sacroiliac joint procedures. Arch Phys Med Rehabil. 2006 Jan;87(1):10-4.
• van der Wurff P, Hagmeijer RH, Meyne W. Clinical tests of the sacroiliac joint. A systematic methodological review. Part 1: Reliability. Man Ther. 2000 Feb;5(1):30-6.
• van der Wurff P, Meyne W, Hagmeijer RH. Clinical tests of the sacroiliac joint. Man Ther. 2000 May;5(2):89-96.
• Vleeming A, Albert HB, Ostgaard HC, Sturesson B, Stuge B. European guidelines for the diagnosis and treatment of pelvic girdle pain. Eur Spine J. 2008 Jun;17(6):794-819. Epub 2008 Feb 8.