Skrevet av manuellterapeutene Thomas T. Ødegaard og Roar Syltebø

FABER (Flexion, ABduction, External Rotation) test eller Patrick’s test er en av få tester som brukes jevnlig og som er validert og reliabilitetstestet for flere ledd. Testen er inkludert i flere kiniske studier og litteraturstudier både for undersøkelse av hofte og bekken. Testen har trolig fått navnet Patrick’s test etter Hugh Talbot Patrick (1860-1939) som var nevrolog ug underviste ved en rekke universiteter både i Europa og USA (Pollock, 1939; White, 2009).

Indikasjon

FABER test er indisert ved misstanke om hofte eller IS-leddsaffeksjon. Testen bør brukes rutinemessig sammen med andre tester når hofte og bekken undersøkes.

Utførelse

Pasienten ligger på ryggen. Det benet som skal testes blir av kliniker løftet opp slik at det får en fleksjon, abduksjon, utadrotasjon i hofteleddet. Testbenets fot plasseres med helen hvilende på oversiden av patella på motsatt ben. Undersøker stabiliserer pasientens kontralaterale hofte ned mot benken med et posterior press mot Spina Iliaca Anterior Superior (SIAS), mens testsidens kne presses ned mot benken. Registrer bevegelsesutslag, stoppfølelse og eventuelle smerte og smertelokalisasjon (Magee, 2007, Maslowski et al., 2010, Sutlive et al., 2008, Cook and Hegedus, 2012).

Tolkning

FABER / Patrick’s test tolkes som positiv for hofteaffeksjon ved nedsatt bevegelsesutslag og/ eller smerter lokalisert ventralt i lysken eller adduktorsiden av låret. Dette kalles også «Patrick’s sign» (Buckup, 2008). Testen tolkes som negativ for hofterelaterte plager hvis kneet kan senkes ned til undersøkelsesbanken eller parallell til motsatt ben (Magee, 2007). Tradisjonelt bedømmes stoppfølelsen når bevegelsen når aktuell sluttstilling, og en hard stoppfølelse tolkes tradisjonelt som intraartikulær affeksjon. Vi har funnet kun en studie som vurderer stoppfølelsen som en del av tolkningen av FABER test (Ombregt, 2002; Sutlive et al., 2008; Kaltenborn, 2011). Ved Fravær av symptomer som kan svare til hofteaffeksjon tolkes testen som positiv for bekkenrelaterte plager hvis pasientens aktuelle smerter provoseres ipsilateralt iliosacralt eller ventralt svarende til symfysen (Albert et al., 2000; Ozgocmen et al., 2008; Lawrey, 2010).

Ad. Testing av Iliosacral leddet

Dreyfuss og medarbeidere publiserte i 1996 en studie hvor 12 utvalgte tester for IS-leddet ble vurdert. Diagnostisk blokkade av IS-leddet ble brukt som kontroll for om pasientenes plager faktisk var bekkenrelatert (Dreyfuss et al., 1996). For å få diagnosen IS-ledds affeksjon ble det krevd en smertelindring på 90-100% 20 minutter etter injeksjonen. 85 pasienter ble inkludert i studien. 61 kvinner og 24 menn. Alderen på de inkluderte pasientene varierte fra 18-87 år. Gjennomsnittlig alder var 44,5 år. Pasientene hadde hatt de aktuelle smertene fra under 3 til mer enn 24 mnd. Av de 85 pasientene responderte 45 pasienter positivt på injeksjonen, 7 hadde mellom 51 og 89% smertelette og 33 hadde under 50% smertelette. Både leger og kiropraktorer undersøkte pasientene.

For FABER test fant forskergruppen en enighet på 85% for alle undersøkerne. Hvis pasientene hvor leger og kiropraktorer var enige analyseres hadde FABER test en sensitivitet på 69% og en spesifisitet på 16% (Dreyfuss et al., 1996).

I 1998 publiserte Slipman og kolleger en studie for å evaluere den predikative verdien til et sett med provokasjonstester for IS-leddet. I denne studien ble diagnosen Iliosakralledds syndrom stilt med utgangspunkt i en Multi Test Samling (MTS) bestående av 6 provokasjonstester for IS-leddet. Diagnosen ble stilt hvis tre av testene var positive. FABER test og palpasjonsømhet over det aktuelle IS-leddet var bestemt å være 2 av de tre provokasjonstestene. I tillegg måtte en av følgende tester være positive: Shear test, Stående ekstensjon, Gaenslen’s test og Yeoman manøver (Slipman et al., 1998). Pasientene med positiv MTS ble deretter behandle etter et behandlingsregime som bestod av stabilitetstrening for korsryggen, Kondisjonering av over og underekstremitetene og bløtdelsbehandling. Behandling rettet spesifikt mot IS-leddet som manipulasjon eller mobilisering av IS-leddet ble unngått. Pasienter som ikke hadde behandlingseffekt fikk deretter en diagnostisk blokkade av det aktuelle IS-leddet, før de anngav smertene sine på en VAS skala og forsøkte å fremprovosere de aktuelle smertene med bevegelser og aktiviteter som normalt ville være smertefult. 50 pasienter fikk diagnostisk blokkade, 19 menn og 31 kvinner. Av disse hadde 30 pasienter mer enn 80% smertelette etter injeksjonen, og ble inkludert i gruppen som hadde bekreftet Iliosacralledds syndrom. 20 av pasientene, altås 40% av pasientene med positiv MTS hadde altså mindre enn 80% smertelette etter injeksjonen. Dette gir en positiv predikasjonsverdi på 60% for denne MTS’en. Forfatterne konkluderte med at positive provokasjonstester for IS-leddet ikke er diagnostisk for Iliosacralledds syndrom.

Samme år, i 1998, publiserte Broadhurst og Bond en studie hvor de undersøkte sensitiviteten og spesifisiteten til blant annet FABER test. 40 pasienter, 30 kvinner og 10 menn ble inkludert i studien. Alle pasientene ble undersøkt. Deretter fikk halvparten injisert lokalanestesi, og den andre halvparten av gruppen fikk injisert saltvann det aktuelle IS-leddet. Pasientene ble bedt om å anngi smerteprovokasjonen under hver av testene på en VAS skala. Positiv effekt av injeksjoneen ble regnet som mer enn 70% smertelette. Ingen av pasientene som fikk injisert placebo hadde mer enn 70% smertelette ved FABER teste. 14 av de 20 pasientene som fikk lokalanestesi hadde mer enn 70% smertelette. Forfatterne konkluderer meden sensitivitet på 77% og en spesifisitet på 100% for FABER test.

Albert og medarbeidere publiserte i år 2000 en stor studie hvor 2269 gravide kvinner gjennomgikk en standardisert undersøkelsesrutine med 15 utvalgte tester. FABER test ble inkludert i studien. 34 gravide kvinner ble også valgt ut til en reliabilitetsstudie. Det ble funnet en inter-tester enighet på 88%, Kappa 0,54. Dette tilsvarer en moderat enighet testerne i mellom.

Det ble i denne studien skilt mellom fem forskjellige smertesyndromer (Albert et al., 2000).

1: Bekken løsningssyndrom (Pelvic girdle syndrome): Daglige smerter i alle 3 bekkenleddene som bekreftes ved smerteprovokasjon ved provokasjonstesting av de aktuelle bekkenleddene.

2: Symfysiolyse (Symphysiolysis): Daglige smerter over kun symfysen som bekreftes ved smerteprovokasjon av symfysen. Symfysiolyse betyr ikke nødvendigvis at det foreligger bevegelse i symfysen.

3: Ensidig bekkenløsning (One-sided sacroiliac syndrome): Daglig smerte fra et IS- ledd som bekreftes ved smerteprovokasjon fra det aktuelle leddet.

4: Bilateral bekkenløsning (Double-sided sacroiliac syndrome): Daglige smerter i begge IS-ledd som bekreftes ved smerteprovokasjon ved testing bilateralt.

5: Blandet bilde: Pasienten passer ikke i noen av de ovenfor nevnte kategoriene.

For FABER test ble følgende vitenskaplige kvaliteter funnet:

Sensitivitet

Pelvic girdle syndrome: 70 % (n=136)

Symfysiolyse: 40 % (n=47)

Ensidig bekkenløsning: 42 % (n=127)

Bilateral bekkenløsning: 40% (n= 180)

Spesifisitet: 99% (n= 1734)

Kokmeyer og medarbeidere publiserte i 2002 en reliabilitetsstudie hvor de fem testene Distraksjonstest, Kompresjonstest, P4-test, Gaenslen’s test og FABER test ble vurdert hver for seg og som en MTS. 78 pasienter (17 kvinner og 61 menn) ble inkludert i studien og undersøkt av 2 sisteårs fysioterapistudenter. For FABER test var testerne enige i 92,31 % av pasientene. Dette gir en kappa verdi på 0,62 som svarer til moderat enighet (Kokmeyer et al., 2002).

I 2004 publiserte Röst og kolleger en stor studie hvor 870 gravide kvinner med bekkenplager var inkludert. Kvinnene ble undersøkt klinisk, svarte på flere spørreskjema og opplysninger om graviditeten og bekkenplagene ble innhentet anamnestisk. Totalt ble det brukt mellom 60 og 75 min hver pasientkontakt. FABER test, motstand mot adduksjon og passiv hofteabduksjon var blant de kliniske testee som ble brukt. FABER test var den testen som var oftest positiv i denne studien. 35,8 % av kvinnene hadde ensidig positiv FABER test, og 35,9% av kvinnene hadde bilateralt positiv FABER test. Dette gir en samlet sensitivitet på 71,7 %. Til sammenligning ble P4 test funnet å ha en sensitivitet på 66,4 % (Röst et al., 2004).

I 2008 publiserte Ozgocmen og hans forskergruppe en studie hvor smerteprovokasjonstester’s evne til å diagnostisere akutt sacroiliit i tidlig fase ble vurdert. FABER test var blant 6 inkluderte tester. Testenes egenskaper hver for seg og forskjellige MTS ble vurdert. FABER test hadde en sensitivitet på 54%/ 66% og en spesifisitet på 62%/ 51%. Tallene gjelder for henholdsvis venstre/høyre side (Ozgocmen et al., 2008).

Multi Test Samlinger (MTS) for Bekkenrelaterte plager

Kokmeyer og medarbeidere publiserte i 2002 en reliabilitetsstudie hvor de fem testene Distraksjonstest, Kompresjonstest, P4-test, Gaenslen’s test og FABER test ble vurdert hver for seg og som en MTS. 78 pasienter (17 kvinner og 61 menn) ble inkludert i studien og undersøkt av 2 sisteårs fysioterapistudenter. Alle variantene av multitestsamlingen hadde en kappaverdi for inter-tester reliabilitet som faller innenfor det som klassifiseres som en betydelig enighet (K = .61-.80) (Kokmeyer et al., 2002).

	% enighet	Kappa
MTS 1⁄5	83,33	0,63
MTS 2⁄5	92,31	0,74
MTS 3⁄5	93,59	0,70
MTS 4⁄5	96,15	0,71
MTS 5⁄5	98,71	0,66

van der Wurff og medarbeidere (2006) undersøkte de vitenskaplige egenskapene til en MTS bestående av de samme 5 testene som Kokmeyer og kolleger vurderte i 2002.

De fant følgende vitenskaplige egenskaper:

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR +	LR–
MTS 1⁄5	100	42,4	1,74	0
MTS 2⁄5	92,6	57,6	2,18	0,13
MTS 3⁄5	85,2	78,8	4,02	0,19
MTS 4⁄5	25,9	81,8	1,43	0,91
MTS 5⁄5	0	100	0	1,00

(van der Wurff et al., 2006)

Ozgocmen’s forskergruppe publiserte i 2008 en studie hvor verdien av flere forskjellige multi test samlinger for diagnostisering av akutt sacroiliit i tidlig fase ble vurdert (Ozgocmen et al., 2008). Gaenslen’s test ble inkludert både i en MTS 5 (Gaenslen’s test, FABER test, Mennell’s test, P4 og Sacral thrust) og i en MTS 3 (Gaenslen’s test, Menell’s test og Sacral thrust). Høyre og venstre side ble vurdert for seg.

	Sensitivitet	Spesifisitet	LR +	LR –	PPV	NPV
MTS 3⁄5	43–45%	83–89 %	2,75–4,39	0,60–0,66	44–62%	81–83%
MTS 4⁄5	45%	84–93%	2,75–6,6	0,58–0,66	45–71%	58–66%
MTS 2⁄3	45–55%	83–86%	3,29–3,44	0,52–0,63	50–55%	80–86%

Forfatterne konkluderte med at en kombinasjon av smerteprovokasjonstester for IS-leddet er reliable i tidlig fase av ankyloserende spondylitt men at den diskriminerende evnen til testene er lav. Dette kommer tydelig frem i den gjennomgående lave sensitiviteten som er oppnådd i denne studien (Ozgocmen et al., 2008).

Litteraturstudier om bekkenrelaterte plager

Cattley og medarbeidere publiserte en litteraturgjennomgang i 2002 som vurderte validitet og reliabilitet for kliniske tester for IS-leddet. De inkluderte 5 artikler for FABER test, og konkluderte med at FABER test er invalid og ikke reliabel som Iliosacral ledds test (Cattley et al., 2002).

Stuber konkluderte i 2007 med at litteraturen støtter bruken av flere av IS-ledd testene. Ingen av studiene inkludert i deres gjennomgang gav derimot belegg for at enkelte IS-tester er overlegne de andre. Ved å kombinere flere tester øker testenes senvisitivtet og spesifisitet og kan gi mer nøyaktige resultater (Stuber, 2007).

De europeiske retningslinjene for diagnostisering og behandling av Bekkenrelaterte plager ble publisert i 2008. I disse retningslinjene anbefales FABER test som en av 4 smerteprovokasjonstester for Iliosakralleddssmerter (Vleeming et al., 2008).

I 2009 publiserte Szadek og kolleger en litteraturgjennomgang hvor litteratur til og med 2007 ble inkludert. 17 studier ble vurdert. FABER test var inkludert i flere av disse. Forfatterne konkluderer med at kompresjonstest og P4 test er de beste testene for diagnostisering av IS-leddsaffeksjon, og anbefaler at minimum 3 forskjellige provokasjonstester brukes for å diagnostisere IS-ledds affeksjon (Szadek et al., 2009).

Cook og Hegedus (2012) gir FABER test for undersøkelse av bekkenrelaterte plager en utility score på 2. Det betyr at det er moderat støtte i litteraturen for å bruke testen (Cook and Hegedus, 2012)

Ad. Testing av hoften

I 2008 publiserte Sutlive og medarbeidere en prospektiv studie på 72 personer. Formålet med studien er å bestemme diagnostisk nøyaktighet av kliniske hofte tester, samt at de ønsket å utvikle en klinisk predikasjons regel med hensyn til hofteartrose. Studien inkluderte 72 deltagere i Texas, med gjennomsnitt alder på 58,6 år, 56 % var kvinner og omtrent 75 % av de inkluderte hadde hatt hofte symptomer i mer enn et år. 21 av disse fikk radiologisk verifisert hofteartrose, som er gullstandard for diagnosen (Sutlive et al., 2008). Alle pasientene ble undersøkt av to fysioterapeuter, og det ble investert mye trening av disse for å sikre seg rett protokoll. FABER/Patricks test var en av fem kliniske tester de benyttet. I tillegg til smerte og måling av ROM med inklinometer. Resultatene i for FABER test ble :

(Sutlive et al., 2008)

I tillegg til å vurdere FABER test som enkelttest vurderte forfatterne også 5 variabler samlet som en MTS. FABER test ble ikke inkludert i denne MTS’en.

Studien har blitt scoret til en grad 2b studie og QUADAS score 13/14, hva gjelder graden av evidence metode score. Noe av kritikken til denne studien er, for få inkluderte pasienter og et lite antall med positive funn. Studien konkluderer med at det må flere og større studier til før en kan være sikker på disse resultatene (Sutlive et al., 2008).

Maslowski og medarbeidere publiserte i 2010 en studie hvor den diagnostiske valiiteten til 4 provokasjonstester for hoften ble vurdert. Studien var en prospektive diagnostisk designet studie med 50 pasienter som var henvist grunnet hofteplager. Diagnosen ble verifisert med en diagnostisk blokkade avdet aktuelle hofteleddet. Gjennomsnittsalderen var 60 år for pasientene, det var 40 % menn og 68 % av disse hadde plager i høyre hofteregion. Før injeksjonen ble de testet klinisk på 4 smerte provokasjonstester for hofte hvor FABER test var en av disse. Det var erfarne leger som testet pasientene og alle resultater ble notert for hver test. Deretter undergikk alle en diagnostisk blokade hvor det under fluoroskopisk veiledning ble bekreftet at nålen var riktig plassert intrakapsulært. 15 minutter etter injeksjonen måtte pasientene score seg på et VAS skjema fra 0-10 i fht smerte, og de måtte samtidig registrere sin smertelindring i prosent. Deretter gjorde man en analyse av VAS score før og etter injeksjon og det samme med hensyn til prosentvis smerte. 80% eller mer smertelette ble tolket til at smertene stammet fra en intra artikulær struktur(Maslowski et al., 2010).

Utførelsen av FABER/ Patricks test er godt beskrevet i artikkelen og tar utgangspunkt i den som er beskrevet ovenfor (Magee, 2007) . Resultatene fra studien er følgende:

	Minst 80% lindring kalkulert ut fra VAS scoring, n= 22⁄50	Minst 80% opplevd smertelindring n= 26⁄50
Sensitivitet	82	81
Spesifisitet	25	25
Predikasjonsverdi +	0,46	0,54
Predikasjonsverdi –	0,64	0,55

Forfatterne konkluderer med at FABER test er blant de hyppigst brukte provokasjonstestene for hoften, og at den er en nyttig klinisk hoftetest. Den er forholdsvis sensitiv, men lite spesifikk. Det er altså en stor sannsynlighet for at FABER test også vil være positiv hos pasienter som ikke har intraartikulær affeksjon av den aktuelle hoften.

Det skal noteres at det er en del limitasjoner med dette arbeidet og deres resultater kan diskuteres i lys av at ingen av undersøkere var blindet, eventuelle ryggplager var ikke spurt/undersøkt, injeksjonsvolumet kan gi ytterligere sprengsmerter, smertelokaliseringen er ikke registrert før og etter injeksjonen. Hele den undersøkte populasjonen hadde smerter, og det kan derfor stilles spørsmål om det er rimelig å konkludere med at pasienter som ikke oppnådde 80% smertelette nødvendig vis ikke hadde en hofteaffeksjon. Ingen kontrollgruppe med helt symptomfrie ble brukt.

Artikkelen konkluderer da også med at det trengs flere og større studier med flere deltagere, men at det er indikasjon for å gjøre FABER/ Patricks test som en av flere provokasjonstester, sammen med adekvat sykehistorie. Alene er testen for lite spesifikk for å avgjøre om det foreligger intra artikulær affeksjon i hoften(Maslowski et al., 2010).

Ross og medarbeidere (Ross et al., 2003) gjorde en studie på FABER/Patricks test hvor fokuset var å undersøke test – retest relabilitet ifht bevegelse. Det var en uerfaren undersøker som ble undervist i 15 minutter om testprosedyren. 50 friske 20 åringer på college ble undersøkt med 24 timers mellomrom. Den vertikale distansen mellom undersøkt kne, laterale del av patella, og ned til undersøkelses benk ble målt og registrert. Denne studiens resultater viser en test – retest relabilitet på 0,93. Begge hofters bevegelsesutslag ble vurdert og det ble funnet at det ikke er forskjell i bevegelsesutslaget mellom dominant og ikke dominant side. Kontralateral side kan altså brukes som kontroll når pasienter undersøkes i klinikken. Studien konkluderer med at den støtter bruk av FABER/ Patricks test som reliabel med hensyn til klinisk undersøkelse av hofte bevegelighet (Ross mfl., 2003).

Martin og Sekiya (Martin and Sekiya, 2008) gjorde en studie hvor de undersøkte inter tester reliabilitet for 4 kliniske hoftetester. FABER test var en av disse. 70 pasienter ble undersøkt av en ortoped og en fysioterapeut. De gjennomførte felles innlæring av testprosedyre og undersøkte hver for seg. I denne studien ble testen modifisert ved å presse det aktuelle kneet 5 ganger ned mot benken som en form for ossilering. Reproduksjon av pasientens plager ble regnet som positiv test. Inter tester Kappa verdi i dette materialet var 0,63 for FABER test. De to undersøkere hadde 84 % av tilfellene enighet i sine undersøkelser. Kritikken i denne studien er at ikke alle 70 deltok i alle testene, samt at det ikke er foretatt noen undersøkelser vedrørende validitet. Forfatterne konkluderer med moderat gode resultater med hensyn til FABER test når det gjelder inter tester reliabilitet (Martin and Sekiya, 2008).

En meget aktiv forskergruppe med Martin i spissen publiserte i 2008 også en studie (Martin et al., 2008)hvor målet var å studere klinisk nøyaktighet av hoftetester i diagnostiseringen av hoftepatologi for potensielle artroskopi kandidater. I dette studiet inngikk 105 pasienter med hofteplager. De kliniske testene ble vurdert opp mot 50% smertelindring etter diagnostisk injeksjon av det aktuelle hofteleddet. Sensitivitet, spesifisitet og Likelihood ratio ble kalkulert.

FABER test ble utført av en ortoped på samme måte som beskrevet tidligere. Følgende vitenskaplige kvaliteter ble funnet (tall i parantes er 95% CI):

Sensitivitet	Spesifisitet	Pos. Likelihood ratio	Neg. Likelihood ratio
60 (41–77)	18 (7–39)	0,73(0,5–1,1)	2,2(0,8 –6)

Studien viser store tall med falske negative og falske positive. Det kliniske testbatteriet til sammen, og i sær hver enkelt test var ikke nøyaktige nok til å predikere over 50 % smertelette av en injeksjon. Det er også en del kritikk til metoden her ifht til injeksjonteknikker, undersøkelsesteknikker, utvalget og formål. Konklusjonen til forfatterne er at FABER test ikke er en klinisk nøyaktig test (Martin et al., 2008).

Den australske gruppen med Mitchell et al (Mitchell et al., 2003) var en av de første gruppene som sammenlignet kliniske funn opp mot MR, ultra lyd og artroskopi i hoften. Gullstandard for undersøkelse av patologi intraartikulært i hofte er artroskopi. FABER/Patricks test var en av 2 kliniske tester som ble utført. Utførelsen er den samme vi bruker i Body Examination. I dette materialet var det 17 pasienter, hvor 88 % (15 stk) hadde en positiv FABER test, mens 12 % (2 stk) hadde negativ test. Det mest interessante i dette arbeidet er at alle pasientene som ble atroskopert hadde patologi i hofteleddet, og at 72 % av pasientene noterte at hovedlokliseringen for deres smerter var i lyske og korsrygg regionen. Artikkelen mener det er viktig at man i klinikken vet at hofteledds patologi kan gi korsryggsmerter. Konklusjonen i artikkelen er at FABER test alene ikke er god nok, men positiv Faber test og hofte quadrant test bør føre pasienten videre til en MR artrografi undersøkelse (Mitchell et al., 2003).

Den danske forskergruppen med Anders Troelsen (Troelsen et al., 2009),undersøkte kliniske tester og ultralyd med tanke på diagnostiseringen av labrum skader i hofteleddet. Det var 18 pasienter med snitt alder på 43 år hvor alle hadde gjennomgått en periacetabulær ostetomi grunnet symptomatisk dysplasi. Alle pasienter gjennomgikk 3 kliniske tester, ultralyd og MR med artrografi. FABER/ Patricks test ble utført som beskrevet tidligere (Magge2007), og alle undersøkelser ble gjort prospektivt med undersøkerne blindet for hverandre. Resultater fra dette arbeidet var følgende for FABER test:

Faber/Patricks test viste seg å være falsk negativ hos 10 pasienter og sann negativ for en pasient. Resultatene for øvrig i studien viste at MR gav 17 av 18 pasienter labrum skade og at ultralyd hadde en sensitivitet og positiv predikativ verdi på 94 %. Kritikken til studien er at det er alt for få pasienter i studien, samt at det er en subklassifisert gruppe som undersøkes. Dette gjør det vanskelig å videreføre tallene i undersøkelsen av frisk hofteledd (Troelsen et al., 2009)

Clohisy et al(Clohisy et al., 2009) har i sin artikkel fokusert på klinisk beskrivelse av pasienter med femuracetabular impingement(FAI). Dette er et arbeid med nivå 2 gradering hva gjelder metodisk standard. Studien besto av 51 pasienter med symptomatiske FAI hofter, og formålet med studien var å beskrive symptomer, funksjonell og aktivitet status samt vise kliniske tester. Gjennomsnittsalder var 35 år, 57 % av disse var menn og snittvarigheten på debut av symptomer til diagnose setting var 3,1 år. I dette materialet hadde 52 av 53 hofter positiv FABER/Patricks test og det er 98,7 % av pasientene. Studien konkluderer med at det er økende kunnskap rundt pasienter med FAI, og at FABER/Patricks test er en av flere kliniske tester som kan benyttes klinisk(Clohisy et al., 2009).

Forskergruppen rundt Martin publiserte i 2010 en gjennomgang av en hofteundersøkelsesrutine. Dette er en gjennomarbeidet og meget god artikkel. Anamneseopptak og forskjellige undersøkelser og testrutiner diskuteres. Konklusjonen er fortsatt at det trengs langt mer og grundigere vitenskap rundt hofteleddets kliniske tester. FABER/ Patricks test er trolig mest gunstig for å skille mellom hofte og ryggplager (Martin et al., 2010).

Cook og Hegedus har i sin bok og gjennomgang scoret FABER/Patricks test til en total score på 2 som hoftetest. Med andre ord finnes det moderat støtte i litteraturen for å bruke FABER / Patrick’s test som en hoftetest (Cook and Hegedus, 2012).

Body Examination foreslår følgende tolkning av FABER/ Patrick’s test

• FABER / Patrick’s test tolkes som positiv for hofteaffeksjon ved nedsatt bevegelsesutslag og/ eller smerter lokalisert ventralt i lysken eller adduktorsiden av låret. Testen tolkes som negativ for hofterelaterte plager hvis kneet kan senkes ned til undersøkelsesbanken eller parallell til motsatt ben uten de ovenfor nevnte smertene.
• Ved fravær av symptomer som kan svare til hofteaffeksjon tolkes testen som positiv for bekkenrelaterte plager hvis pasientens aktuelle smerter provoseres ipsilateralt iliosacralt eller ventralt svarende til symfysen.
• FABER test er lite spesifikk og testens sensitivitet varierer sterkt fra studie til studie. Det er derfor viktig at pasienten angir ev. smerteprovokasjon nøyaktig og at testen brukes i kombinasjon med andre bekken og hofte tester.
• Body Examintaion mener FABER/ Patricks test er en meget enkel klinisk test å utføre, som alle klinikere bør beherske.
• Body Examination mener FABER/ Patricks test erfaringsmessig kan differensiere mellom plager i hofteregionen og korsrygg/ IS ledd.
• Body Examination mener det er viktig å ikke bare vurdere FABER/Patricks test som en smerte/provokasjontest men også ROM test. Det er enkelt å sammenligne utslaget med kontralateral side.
• Body Examination anbefaler å overpresse/ ossilere det aktuelle kneet da det kan gi tydeligere smerteprovokasjon både ved bekkenrelaterte smerter og hofteaffeksjon.

Referanser

 

• Albert H, Godskesen M, Westergaard J. Evaluation of clinical tests used in classification procedures in pregnancy-related pelvic joint pain. Eur Spine J. 2000 Apr;9(2):161-6.
• Buckup K (2008): Clinical Tests for the Musculoskeletal System: Examinations – Signs – Phenomena. Stuttgart: Thieme
• Cattley P, Winyard J, Trevaskis J, Eaton S. Validity and reliability of clinical tests for the sacroiliac joint. A review of literature. Australas Chiropr Osteopathy. 2002 Nov;10(2):73-80.
• Clohisy JC, Knaus ER, Hunt DM, Lesher JM, Harris-Hayes M, Prather H. Clinical presentation of patients with symptomatic anterior hip impingement. Clin Orthop Relat Res. 2009 Mar;467(3):638-44. Epub 2009 Jan 7.
• Cook CE, Hegedus EJ (2012): Orthopedic Physical Examination Tests: An Evidence-Based Approach (2nd Edition).New Jersey: Prentice Hall
• Dreyfuss P, Michaelsen M, Pauza K, McLarty J, Bogduk N. The value of medical history and physical examination in diagnosing sacroiliac joint pain. Spine (Phila Pa 1976). 1996 Nov 15;21(22):2594-602.
• Kaltenborn FM (2011): Manual Mobilization of the Joints – The Extremities 7th Edition. Oslo: Norli
• Kokmeyer DJ, Van der Wurff P, Aufdemkampe G, Fickenscher TC. The reliability of multitest regimens with sacroiliac pain provocation tests. J Manipulative Physiol Ther. 2002 Jan;25(1):42-8.
• Lawry GV, Kreder HJ, Hawker G, Jerome D (2010): Fam’s Musculoskeletal Examination and Joint Injection Techniques. 2nd ed. Philadelphia: Mosby Elsevier
• Magee DJ. (2007): Orthopedic physical assessment. Philadelphia: W.B. Saunders Company
• Martin HD, Shears SA, Palmer IJ.Evaluation of the hip. Sports Med Arthrosc. 2010 Jun;18(2):63-75.
• Martin RL, Irrgang JJ, Sekiya JK. The diagnostic accuracy of a clinical examination in determining intra-articular hip pain for potential hip arthroscopy candidates. Arthroscopy. 2008 Sep;24(9):1013-8. Epub 2008 Jun 16.
• Martin RL, Sekiya JK. The interrater reliability of 4 clinical tests used to assess individuals with musculoskeletal hip pain. J Orthop Sports Phys Ther. 2008 Feb;38(2):71-7. Epub 2007 Sep 21.
• Maslowski E, Sullivan W, Forster Harwood J, Gonzalez P, Kaufman M, Vidal A, Akuthota V. The diagnostic validity of hip provocation maneuvers to detect intra-articular hip pathology. PM R. 2010 Mar;2(3):174-81.
• Mitchell B, McCrory P, Brukner P, O’Donnell J, Colson E, Howells R. Hip joint pathology: clinical presentation and correlation between magnetic resonance arthrography, ultrasound, and arthroscopic findings in 25 consecutive cases. Clin J Sport Med. 2003 May;13(3):152-6.
• Ombregt L, Bisschop P, ter Veer HJ (2002): A system of ortopaedic medicine. 2. ed. Edinburgh: Churchill Livingstone
• Ozgocmen S, Bozgeyik Z, Kalcik M, Yildirim A. The value of sacroiliac pain provocation tests in early active sacroiliitis. Clin Rheumatol. 2008 Oct;27(10):1275-82. Epub 2008 May 6.
• Pollock LJ. Hugh Talbot Patrick 1860-1939. Am J Psychiatry 1939;95:1257-1258.
• Ross MD, Nordeen MH, Barido M. Test-retest reliability of Patrick’s hip range of motion test in healthy college-aged men. J Strength Cond Res. 2003 Feb;17(1):156-61.
• Röst CC, Jacqueline J, Kaiser A, Verhagen AP, Koes BW. Pelvic pain during pregnancy: a descriptive study of signs and symptoms of 870 patients in primary care. Spine (Phila Pa 1976). 2004 Nov 15;29(22):2567-72.
• Slipman CW, Sterenfeld EB, Chou LH, Herzog R, Vresilovic E. The predictive value of provocative sacroiliac joint stress maneuvers in the diagnosis of sacroiliac joint syndrome. Arch Phys Med Rehabil. 1998 Mar;79(3):288-92.
• Stuber KJ. Specificity, sensitivity, and predictive values of clinical tests of the sacroiliac joint: a systematic review of the literature. J Can Chiropr Assoc. 2007 Mar;51(1):30-41.
• Sutlive TG, Lopez HP, Schnitker DE, Yawn SE, Halle RJ, Mansfield LT, Boyles RE, Childs JD. Development of a clinical prediction rule for diagnosing hip osteoarthritis in individuals with unilateral hip pain. J Orthop Sports Phys Ther. 2008 Sep;38(9):542-50. Epub 2008 Sep 1.
• Szadek KM, van der Wurff P, van Tulder MW, Zuurmond WW, Perez RS. Diagnostic validity of criteria for sacroiliac joint pain: a systematic review. J Pain. 2009 Apr;10(4):354-68. Epub 2008 Dec 19.
• Troelsen A, Mechlenburg I, Gelineck J, Bolvig L, Jacobsen S, Søballe K. What is the role of clinical tests and ultrasound in acetabular labral tear diagnostics? Acta Orthop. 2009 Jun;80(3):314-8.
• van der Wurff P, Buijs EJ, Groen GJ. A multitest regimen of pain provocation tests as an aid to reduce unnecessary minimally invasive sacroiliac joint procedures. Arch Phys Med Rehabil. 2006 Jan;87(1):10-4.
• Vleeming A, Albert HB, Ostgaard HC, Sturesson B, Stuge B. European guidelines for the diagnosis and treatment of pelvic girdle pain. Eur Spine J. 2008 Jun;17(6):794-819. Epub 2008 Feb 8.
• White FA (2009): Physical Signs in Medicine and Surgery: An Atlas of Rare, Lost and Forgotten Physical Signs. USA:Museum Press Books