Bodyexamination

Neers test

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Neers test er første gang beskrevet av CS Neer i 1972. Testen brukes for å undersøke om det foreligger et subacromielt impingement syndrom. Den er lite spesifikk, og kan ikke skille mellom de forskjellige strukturene som kan komme i klem subacromielt. Neer beskrev først testen som en todelt test hvor et positivt funn ble bekreftet ved subacromiell injeksjon av xylocaine og deretter smertelette når testen ble gjentatt. Testen bør sammen med Hawkins test og aktive prøver/ smertebue inngå i en skulderundersøkelse ved misstanke om impingement subacromielt.

Indikasjon

Neers test er indisert ved smerter i skulderen hvor det anamnestisk eller tidligere i undersøkelsen er misstanke om et subacromielt impingement syndrom. Dette kan være en sykehistorie med smerter når armene brukes over hode eller smertebue eller positiv dropp-arm test under aktiv abduksjon. Subacromielt impingement syndrom gir oftest smerter lokalisert lateralt i skulderen, men smertene kan også bre seg noe ventralt, dorsalt og distalt i overarmen.

Utførelse

Neers test gjennomføres med pasienten sittende. Terapeuten står ved siden av eller bak pasienten. Testen er originalt beskrevet som at pasientens skulderbue stabiliseres med et lett kaudalt press mot skulderbuen og armen løftes passivt i fleksjon tilhumerus stopper mot acromion. For å provosere en større del av det subacromielle rom kan testen med fordel utføres med varierende grad av innadrotasjon og horisontal abduksjon og adduksjon.

Tolkning

Neers test er første gang beskrevet av CS Neer i 1972. Testen brukes for å undersøke om det foreligger et subacromielt impingement syndrom. Reproduksjon av pasienten gjenkjennbare subacromielle smerte peker mot diagnosen subacromielt impingement syndrom. Neers test er lite spesifikk, og kan ikke skille mellom de forskjellige strukturene som kan komme i klem subacromielt. Neer beskrev først testen som en todelt test hvor et positivt funn ble bekreftet ved subacromiell injeksjon av xylocaine og deretter smertelette når testen ble gjentatt (Neer 1972, 1977, 1983). Undersøkelsen er i seg selv ubehagelig for de fleste. Ubehag og smerte lokalisert andre steder eller beskrevet som ikke-gjenkjennbar av pasienten gir ikke positiv test.

Johansson og Ivarson (2009) undersøkte inter- og intratester reliabiliteten til Neers test, Hawkins test, Jobe supraspinatus test og patte manøver. De fant svært god reproduserbarhet for alle testene med en kappa koefisient på mellom 0,91 og 1,0.

Calis (2000) fant en sensitivitet på 88,7% og spesifisitet på 30,5% for diagnostisering av subacromielt impingement syndrom. De 120 pasientene (125 skuldrene) i studien ble grupert i tre grupper i henhold til stadiene av rotatorcuff affeksjon definert av Zlatkin et al. (1989). Gruppe 1: økt signalstyrke uten irregularitet eller rupturering av senene. Gruppe 2: økt signalstyrke med irragularitet og partiell slitasje av senen. Gruppe 3: Total ruptur av supraspinatussenen (Calis et al 2000).

Sensitivitet, spesifisitet og predikasjonsverdier for Neers test for de forskjellige gruppene av subacromielt impingement syndrom.

Gruppe 1
Gruppe 2
Gruppe 3
Sensitivitet
71,4
91,6
90,0
Spesifisitet
30,7
26,9
28,5
Nøyaktighet
48,9
68,9
64,7
Positiv predikasjonsverdi
45,4
69,8
64,2
Negativ predikasjonsverdi
57,1
63,6
66,6

Park et al. (2005) fant en sensitivitet på 68,0% og en spesifisitet på 68,7% for diagnostisering av subacromielt impingement syndrom. Positiv predikasjonsverdi ble funnet å være 80,4% og negativ predikasjonsverdi 53,2% Pasientene ble subgrupert i tre grupper avhengig av alvorlighetsgrad. Gruppe 1 er pasienter med rotatorcuff affeksjon og bursitt, men uten cuff–rupturer. Gruppe 2 er pasienter med partiell ruptur av rotatorcuffen, og gruppe tre pasienter med totalruptur av rotatorcuff muskulatur.

For gruppe 1, 2 og 3 fant park et al. (2005) en sensitivitet på henholdsvis 85,7%, 75,4% og 59,3%. Spesifisiteten ble funnet å være 49,2% for gruppe 1, 47,5% for gruppe 2 og 47,2% for gruppe 3. Neers test var den mest sensitive av de 8 testene i studien for diagnostisering av pasienter i gruppe 1 og 2.

MacDonald et al. (2000) undersøkte sensitivitet og spesifisitet for Neers test og Hawkins test for diagnositsering av subacromiell bursitt eller rotatorcuff patologi. For Neers test ble det funnet en sensitivitet på 75% og spesifisitet på 48% for diagnostisering av subacromiell bursitt. For rotatorcuff patologi ble det funnet en sensitivitet på 85% og spesifisitet på 51%.
MacDonald et al. (2000) vurderte også de to testene samllet og fant en svært høy negativ predikasjonsverdi på 96% for subacromiell bursitt og 90% for rotatur cuff patologi.

Cook og Hegedus (2008) presenterer Neers test også som en test for superior labrum ruptur, men som de uttrykker det i kommentar til testen er den i beste fall “worse then chance” (Cook og Hegedu, 2008, s93). Vi ser derfor ingen grunn til å bruke Neers test til annet enn det den er ment som: en test for subacromielt impingement.

Hegedus et al. (2012) gjennomførte en meta analyse av en rekke skuldertester. Blant annet Neers test. I denne metaanalysen ble det funnet en sensitivitet på 72% og en spesifisitet på 60% for Neers test for å diagnostisere subacromielt impingement.

Body Examination foreslår følgende tolkning av Neers test:

Smerter som provoseres anterolateralt i skulderen og som gjenkjennes av pasientens som de aktuelle plagene peker mot subacromielt impingement syndrom.

Neers test er forholdsvis sensitiv men lite spesifikk og vi foreslår å bruke den sammen med Hawkins test og aktiv abduksjon skulder som screening for subacromielt impingement syndrom. Deretter bør undersøker fortsette undersøkelsen med mer spesifikke tester for videre å klargjøre vevsdiagnosen.

Referanser

 

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.