Bodyexamination

Aktiv abduksjon skulder (Shoulder shrug sign, Painful arc)

Skrevet av manuellterapeut Tor Åge Baardsen

Aktiv skulderabduksjon er en av de aktive prøvene for skulderen. De aktive prøvene brukes i begynnelsen av undersøkelsen for å få ett inntrykk av pasientens smertetilstand, vilje og evne til å bevege. I tillegg gir aktiv abduksjon mye informasjon om årsaken til pasientens plager.

Indikasjon

Aktiv abduksjon skulder er indisert som en del av de innledende aktive prøvene ved alle skuldersmerter, samt ved funksjonsvurdering. Aktiv abduksjon bør også gjøres som en screening ved plager i tilstøtende ledd som nakke, thoracal og albue.

Utførelse

Pasienten står med armene ned langs siden, fører armene ut til siden og abduserer til ytterstilling. Undersøker registrerer utslag og gjennomføring og pasienten beskriver smerteintensitet, smertelokalisering og i hvilken del av bevegelsesbanen. Alternativt kan testen gjøres sittende. Testen kan forsterkes ved å gi motstand underveis, eller å øke antall repetisjoner. Den kan også kombineres med avlastning i hele eller deler av bevegelsesbanen for bedre å vurdere årsaken til pasientens plager. Undersøkelsen vil påvirkes av pasientens vanemønster og evt anatomiske avvik.

 

Tolkning

De fleste lidelser i skulderen og skulderbuen vil påvirke den aktive bevegeligheten. Ved aktiv abduksjon skal undersøkeren registrere bevegelsesutslag og bevegelsesmåte (rytme) både når armen føres mot ytterstilling og returneres til utgangsstillingen. Normalt foreligger det store individuelle variasjoner i bevegelsesutslaget. Det er derfor viktig å bedømme om bevegelsesutslaget er sidelikt. Det er normalt at dominant side er noe stivere enn ikke–dominant side (Magee, 1997). Hvis det oppstår symptomer under testingen, bør pasienten forsøke å lokalisere, beskrive og angi hvor i bevegelsesbanen de oppstår. Smerte er den vanligste årsaken til nedsatt aktiv bevegelighet, og hvis denne er innskrenket, bør passiv bevegelighet testes.

Det er gjort en rekke studier for å evaluere aktiv skulderabduksjon:

Kessel og Watson (1977) gjennomførte i 1977 en studie på de det beskrev som “the painful arc syndrome”. De finner at en smertebue ved aktiv abdkusjon i skulderleddet mellom 60 og 120 grader peker mot en lesjon i det subacromielle rom, mens smerter som tiltar mot 180 grader abduksjon peker mot lesjon i AC–leddet.

Hermann og Rose (1996) fant smertebue hos 48,9% av 50 pasienter med degenerativt impingement syndrom.

Calis et al.(2000) fant i sin studie av 120 pasienter med 125 smertefulle skuldre en sensitivitet på 32,5% og en spesifisitet på 80,5% for diagnostisering av subacromielt impingement syndrom på bakgrunn av smertebue.

Pasientene i studien ble delt inn i tre grupper på bakgrunn av stadiene av rotatorcuff affeksjon vurdert med MR og definert av Zlatkin et al. (1989). Gruppe 1: økt signalstyrke uten irregularitet eller rupturering av senene. Gruppe 2: økt signalstyrke med irragularitet og partiell slitasje av senen. Gruppe 3: Total ruptur av supraspinatussenen (Calis et al 2000).

Sensitivitet, spesifisitet og predikasjonsverdier for smertebue for de forskjellige gruppene av subacromielt impingement syndrom.

Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3
Sensitivitet 9,5 37,5 45,0
Spesifisitet 88,4 73,0 78,5
Nøyaktighet 53,1 50,0 58,8
Positiv predikasjonsverdi 40,0 72,0 75,0
Negativ predikasjonsverdi 54,7 38,7 50,0

Scibek et al. (2007) fant endret bevegelse i scapula grunnet smerter i glenohumeral leddet hos 15 pasienter med ruptur i full tykkelse av rotatorcufffen. De fant at scapulas bevegelse endret seg etter smertelindring, og konkluderte med at en del av den kompensatoriske bevegelsen i scapula var forårsaket av smertene.

Jia et al. (2008) beskriver det de kaller “the shoulder shrug sign”. “The shoulder shrug sign” innebærer at pasienten ikke greie å løfte armen til 90 grader abduksjon uten samtidig å elevere hele skulderbuen. Dette svaret på aktiv abduksjon ble vist å være sensitivt  ved adhesiv capsulitt (frozen shoulder) (94,7%) og glenohumeral artritt (90,5%) Spesifisiteten var lav med henholdsvis 49,5% for adhesiv capsulitt og 56,8% for glenohumeral artritt. “The shoulder shrug sign” hadde liten betydning i diagnostisering av rotatorcuff affeksjoner, med mindre det forelå massive cuff–rupturer. Ved massive cuff–rupturer var sensitiviteten funnet å være 74,5% og spesifisiteten 49,8%.

Den positive predikasjonsverdien ble generelt funnet å være lav mens den negative predikasjonsverdien ble funnet å være 99,8% for adhesiv capsulitt, 96,7% for glenohumeral artritt og 97,5% for massive cuff–rupturer.

“The shoulder shrug sign” er altså lite spesifikt, men kan brukes for å utelukke frozen shoulder, glenohumeral artritt og massive cuff–rupturer.

Borstad og Ludewig (2002) undersøkte om det var forskjell mellom scapulas bevegelse under abduksjon av skuldre med og uten subacromiell impingement. De fant at det var forskjell i bevegelsen av scapula i eksentrisk fase av abduksjon både i rotasjon og anterior tipping av scapula.

Park et al. (2005) og Calis et al. (2000) beskriver det de kaller drop arm test. Denne testen kan med fordel inkluderes i aktiv abduksjon, siden testen fokuserer på tolkningen av eksentrisk skulderabduksjon.

Calis et al. (2000) fant en sensitivitet på 7,8% og en spesifisitet på 97,2% for diagnostisering av subacromielt impingement syndrom med drop arm test. Pasientene i studien til Calis og medarbeidere (2000) ble delt inn i 3 grupper som beskrevet ovenfor.

Sensitivitet, spesifisitet og predikasjonsverdier for drop arm test for de forskjellige gruppene av subacromielt impingement syndrom.

Gruppe 1 Gruppe 2 Gruppe 3
Sensitivitet 4,4 6,2 15,0
Spesifisitet 100 96,1 100
Nøyaktighet 57,4 37,8 50,0
Positiv predikasjonsverdi 100 75,0 100
Negativ predikasjonsverdi 56,5 35,7 45,1

Park et al. (2005) fant en sensitivitet på 26,9% og en spesifisitet på 88,4% for diagnostisering av subacromielt impingement syndrom med drop arm test. Pasientene ble subgrupert i tre grupper avhengig av alvorlighetsgrad. Gruppe 1 er pasienter med rotatorcuff affeksjon og bursitt, men uten cuff–rupturer. Gruppe 2 er pasienter med partiell ruptur av rotatorcuffen, og gruppe tre pasienter med totalruptur av rotatorcuff muskulatur.

For gruppe 1, 2 og 3 fant park et al. (2005) en sensitivitet på henholdsvis 13,6%, 14,3% og 34,9%. Spesifisiteten ble funnet å være 77,3 for gruppe 1, 77,5% for gruppe 2 og 87,5% for gruppe 3. Drop arm test var den mest spesifikke av de 8 testene som ble undersøkt for diagnostisering av pasienter med totalruptur i rotatorcuffen.

Murrell og Walton (2001) fant i sin studie at Drop arm test hadde en spesifisitet på 98% for rotatorcuff rupturer, men at testen hadde en sensitivitet på kun 10%.

I følge Solberg (2002) kan pasienten etter gjentatte luksasjoner miste kontrollen over armen og oppleve et “død–arm syndrom” under eksentrisk fase av aktiv skulderabduksjon. Pasienten kan også luksere glenohumeral leddet under aktiv abduksjon etter gjentatte luksasjoner (Solberg, 2002).

 

Body Examination foreslår følgende tolkning av aktiv abduksjon skulder:

Smertebue peker mot subacromielt impingement syndrom

Smerter mot ytterstilling peker mot acromioclaviculær ledds syndrom

Smerter og ukoordinert bevegelse i eksentrisk fase, gjerne med et markert dropp av armen peker mot subacromielt impingement syndrom eller rotatorcuff ruptur.

Nedsatt bevegelsen i glenohumeral leddet og samtidig elevasjon av skulderbuen peker mot glenohumeral artritt, adhesiv capsulitt eller massiv rotatorcuff ruptur.

Sykehitorie med gjentatte luksasjoner og dårlig kontroll i eksentrisk fase av bevegelsen peker mot “død–arm syndrom” og forøket laxiditet i glenohumeral leddet.

Referanser

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.