Skrevet av manuellterapeut Thomas Ødegaard
Apley`s test er første gang beskrevet i 1947 av briten A.Graham Apley. Apley`s test er en passiv test for å avdekke menisk skade i kneet. Den klassifiseres som en av provokasjonstestene for kneet. Meniskskade misstenkes ved reproduksjon av pasientens plager, som i dette tilfelle vil være smerter, låsinger, klunkelyder, instabiltetsfølelse og⁄eller nedsatt bevegelighet. Apley har i sitt materiale laget en ”distraksjons test” og mener disse skal utføres samtidig for bedre kunne differensiere mulig menisk skade. Ulike forfattere har i etterkant hevdet at Apley`s test har liten diagnostisk nøyaktighet.
Indikasjon
Apley test er en menisk test som er indisert hos pasienter med kneplager. Menisktester bør rutinemessig gjennomføres både etter knetraumer og ved tiltagende knesmerter. Anamnese med klikking og⁄ eller låsningsfornemmelse forsterker misstanken om menisklesjoner.
Utførelse
Apley’s test utføres med pasienten liggende på magen med 90 graders fleksjon i kneet. Terapeuten står på samme side som det benet som blir testet. Apley`s menisk test er også angitt som en kompresjons test “Apley`s kompresjonstest”. Gjennom kompresjonen utelukkes provokasjon av bløtdeler som leddkapsel og leddbånd. Terapeuten griper om proksimale del av legg samt calcaneus, lener seg med egen kroppstyngde i leggens lengderetning og øker trykket ned mot kneet. Om dette ikke medfører plager kan testen forsterkes med å innadrotere og utadrotere leggen. Rotasjonene skal tas helt ut til endeposisjon om ikke kliniske tegn provoseres før det.
“Apley’s distraksjonstest” gjennomføres for ytterlig å differensiere mellom en meniskaffeksjon og bløtdelsaffeksjon i kneet. Distraksjons test gjennomføres tilnærmet likt som kompresjons test, forskjellen er at terapeuten hviler sitt mest proksimale kne mot pasientens hamstrings, griper med begge hender rundt pasientens ankel og gir en traksjon i leggens lengderetning. Traksjonen holdes samtidig som pasientens legg inn– og utadroteres.
Ut fra vår kliniske erfaring er det utfordrende å gi nok kompresjon i utførelsen av Apley’s test. Bruk lav benk og kroppstyngden for å få nok kompresjon.
Tolkning
Apley`s test er første gang beskrevet i 1947 av den engelske ortopeden Alan Graham Apley. Han beskrev testen som en provokasjonstest for å avdekke menisk skade i kneet. Meniskskade misstenkes ved reproduksjon av pasientens smerter, men også ved låsinger, klunkelyder, instabiltetsfølelse og⁄ eller nedsatt bevegelighet.
Apley`s test utføres både med kompresjon og med separasjon. På denne måten søkte apley å differensiere bedre mellom menisklesjoner og andre kneskader. Er det smerter ved separasjon og rotasjon tolkes dette som en irritasjon⁄skade av bløte vevestrukturer som leddkapsel og ligamenter. Ved positiv Apley’s test skal det være mer smerter ved kompresjon enn ved distraksjons. Det er kun smerter⁄ kliniske tegn i kneleddet som regnes som positiv test og peker mot menisklesjon.
En feilkilde som ikke må glemmes er at mange pasienter opplever plager rundt legg⁄ fot der hvor terapeuten fikserer og dernest roterer. Dette er ikke en positiv test.(Apley, 1947)
Karachalios et al 2005, har gjort et stort arbeide ved å vurdere diagnostisk nøyaktighet ved ulike menisk tester (Karachalios mfl., 2005). Deres hovedkonklusjon er at kliniske menisk tester ikke er spesifikke og sensitive nok. Ei heller Apley` test. I dette materialet var det 213 symptomatiske knepasienter med kneskader og 197 asymptomatiske friske, frivillige som undergikk klinisk undersøkelse samt MR undersøkelse. Karachalios og medarbeidere fant følgende egenskaper for Apleys test:
medial menisk lateral menisk kombinert ACL⁄menisk
Sensitivitet 41% 41% 20%
Spesfisitet 93% 86% 84%
Falsk positiv 4,6% 13% 38%
Falsk negativ 20% 5,4% 4%
Nøyaktighet 75% 82% 59%
I 1989 kom Fowler et al, med sitt arbeide som var en gjennomgang av 161 kroniske knepasienter. Alle hadde hatt kneplager i mer enn ett år. Deres fokus var å undersøke den prediktive verdien av kliniske tegn i diagnostisering av menisk patologi. Alle pasienter gjennomgikk anamnese etterfulgt av klinisk undersøkelse. De kliniske funnene ble sammenliknet med artroskopiske funn. Det ble funnet en sensitivitet på 16 % og spesifisitet på 80%, mens den diagnostiske odds ratio er 0.73 (Fowler & Lubliner, 1989). Studien konkluderte med at Aply’s test alene ikke er god nok til å predikere menisk skade.
10 år senere, i 1999 fikk Kurosaka et al, noe av de samme funn i en prospektiv studie av 160 pasienter. Disse ble klinisk testet opp mot etterfølgende atroskopi i kneet. Konklusjonen fra dette materialet gav Apley’s test en sensitivitet på 13 % og spesifisitet på 90% og en total nøyaktighet på bare 28 %. Diagnostisk odds ratio i dette tilfellet var på 1,3 (Kurosaka, Yagi, Yoshiya, Muratsu, & Mizuno, 1999).
I en oversiktsartikkel fra 2001 ettergår Solomon og medarbeidere litteraturen og ser på verdien av hver enkelt klinisk test opp mot MR og⁄ eller artroskopi. Det ble identifisert 88 artikler, men det var kun 23 av disse som hadde god nok metodisk kvalitet til å bli inkludert i analysen. De konkluderer med at Apley’s test ikke er så mye brukt i eksisterende litteratur, samt at det totale kliniske testbatteriet med korrekt anamnese kom best ut i forhold til hver enkelt test når det gjelder klinisk nøyaktighet i diagnostisering av menisklesjoner(Solomon, Simel, Bates, Katz, & Schaffer, 2001).
Fra 2008 er det også en systematisk oversiktartikkel fra Meserve et al, som har gjort det samme som Solomon og medarbeidere (2001), men med mer og nyere litteratur. Her kom Apley test ut med en diagnostik odds ratio på 2,2.(Meserve, Cleland, & Boucher, 2008)
Cook og Hegedeus (2012) oppsummerer Apley’s test med en total score på 2. Dette indikerer at det er evidens som viser at det er moderate funn som støtter bruk av denne testen i klinisk vurdering av mulig menisk skader (Cook & Hegedus, 2012).
Body Examination foreslår følgende tolkning av Apley test
Positiv Apley’s test med reproduksjon av pasientens symptomer i form av smerter, låsinger, klunkelyder, instabiltetsfølelse og⁄ eller nedsatt bevegelighet peker mot meniskskade.
Body Examination mener at Apley’s test bør modifiseres som de fleste andre tester. Det betyr at man tar ut ulike deler fleksjon i kneet samt roterer i fulle utslag. Vi anbefaler å bruke kroppstyngden for å oppnå nok kompresjon i testen.
Klinisk erfaring tilsier at smerten sitter på samme side av kneet som menisklesjonen.
Det behøver ikke være menisk alene som gir smerter, men kompresjon av leddflater kan også indikere at kneet lider av slitasje og ⁄ eller kondrale skader.
Referanser
- Apley AG.The diagnosis of meniscus injuries; some new clinical methods. J Bone Joint Surg Am. 1947 Jan;29(1):78-84.
- Cook CE, Hegedus EJ (2012): Orthopedic Physical Examination Tests: An Evidence-Based Approach (2nd Edition).New Jersey: Prentice Hall
- Fowler PJ, Lubliner JA. The predictive value of five clinical signs in the evaluation of meniscal pathology. Arthroscopy. 1989;5(3):184-6.
- Karachalios T, Hantes M, Zibis AH, Zachos V, Karantanas AH, Malizos KN. Diagnostic accuracy of a new clinical test (the Thessaly test) for early detection of meniscal tears. J Bone Joint Surg Am. 2005 May;87(5):955-62.
- Kurosaka M, Yagi M, Yoshiya S, Muratsu H, Mizuno K. Efficacy of the axially loaded pivot shift test for the diagnosis of a meniscal tear. Int Orthop. 1999;23(5):271-4.
- Meserve BB, Cleland JA, Boucher TR. A meta-analysis examining clinical test utilities for assessing meniscal injury. Clin Rehabil. 2008 Feb;22(2):143-61.
- Solomon DH, Simel DL, Bates DW, Katz JN, Schaffer JL. The rational clinical examination. Does this patient have a torn meniscus or ligament of the knee? Value of the physical examination. JAMA. 2001 Oct 3;286(13):1610-20.
Like this:
Like Loading...
