Anterior release test tolkes som positiv om pasienten opplever plutselige smerter, distinkt smerteøkning  eller reproduksjon av andre symptomer som, følelse av instabilitet ⁄ apprehension når undersøkeren slipper det stabiliserende presset mot skulderleddet  (Donatelli, 2011; Gross & Distefano, 1997; Magee, 2007).

Årsaken til økning av symptomer ved release test kan være anterior instabilitet (Gross & Distefano, 1997). Det er også beskrevet at testen kan indikere labrum lesjon(Bankhart lesjon eller SLAP–superior labrum anterior–posterior lesjon) eller biceps peritendinitt eller tendinopati, samt at testen kan være positiv hos eldre personer med rotator cuff skade uten instabilitet (Magee, 2007).

Anterior release test blir også kalt surprice test

Glenohumoralleddet er det leddet i kroppen med størst bevegelighet (Jaggi & Lambert, 2010; Walton et al., 2002). Dette skyldes en relativ grunn cavitas glenoidale. Langs kanten av cavitas glenoidale ligger en ring av fibrøs brusk kalt labrum. Labrum fordyper cavitas glenoidale med 50% (Magee, 2007), øker dermed kontaktflaten med humerus og begrenser translasjonen (Abrams & Safran, 2010). Stabiliteten i skulderleddet forsterkes av leddkapselen som er ytterligere forsterket av glenohumoralliggamentene og rotatorcuffen som omkranser leddet og er delvis infiltrert i kapsel⁄ ligamenter (Hess, 2000). Likevel er skulderleddet det leddet som dislokeres oftest og 95% av alle skulderluksasjoner er anterior luksasjon (Cutts et al., 2009).

Skulder instabilitet er en symptomatisk unormal bevegelse i glenohumoralleddet som kan presentere seg med smerter og⁄ eller en følelse av feilstilling, subluksering eller luksasjon (Jaggi & Lambert, 2010). Instabilitet kan være traumatisk eller atraumatisk og innebærer endringer i kapsel⁄ labrum komplekset, muskulær kontroll og i det sentrale eller perifere nervesystemet (Jaggi & Lambert, 2010).

En grundig klinisk undersøkelse må også innebefatte generell holdning, tester for generell bevegelighet, scapulær dyskinesi, propriosepsjon og stabilitet i hele den kinetiske kjeden (Jaggi & Lambert, 2010; Tennent et al., 2003).

Lo og kollegaer (2004) fant svært høye Kappaverdier for instabilitetstestene. 46 skulderpasienter ble testet av 4 undersøkere. De fikk Kappa 0.83 (nesten perfekt enighet) for de tre testene; apprehension, relocation og anterior release test (Lo et al., 2004).

Det var Gross og Distefano (1997) som først beskrev anterior release test. Bakgrunn for utvikling av testen var at 50% av pasienter med subtile instabilitetsproblemer ikke opplevde følelse av instabilitet ⁄ apprehension men smerter som aktuelle skulder symptomer (Rowe & Zarins, 1981). Speer og kolleger (1993) hadde allerede vist at opplevelsen av instabilitet ⁄ apprehension var det symptomet som ga best indikasjon for en positiv apprehension og relocation test mens smerter var en mindre spesifikk og mindre sensitiv indikasjon på instabilitet. Gross & Distefano undersøkte 100 skulderpasienter med anterior release test før artroskopi. På bakgrunn av operasjonen ble pasientene delt inn i to grupper; ”instabilitet” og ”andre”. Anterior release test fikk sensitivitet; 91,9%, spesifisitet; 88,9, Positiv prediktiv verdi; 87,1, negativ prediktiv verdi; 93,0% og accuracy; 90,2%. På bakgrunn av disse tallene konkluderte Gross og Distefano med at anterior release test er en pålitelig og nøyaktig test og vil kunne være til hjelp spesielt for å oppdage subtil instabilitet (Gross & Distefano, 1997). Det bør merkes at studien har noen forskningsmessige svakheter. Cook og Hegedus (2012) har gitt studien QUADAS–score 9 av 14 mulige (Cook & Hegedus, 2012).

Lo og kollegaer (2004) vurderte apprehension, relocation og anterior release test på 46 skulderpasienter med ulike diagnoser, hvorav 18 pasienter hadde en historie med gjentagende anterior instabiliet. De brukte opplevelsen av instabilitet ⁄ apprehension som indikasjon for positiv test også for anterior release test. Anterior release test var den testen som viste høyeste verdier med sensitivitet; 63,98, spesifisitet; 98,91, positiv prediktiv verdi; 98,22 og negativ prediktiv verdi; 77,86. Lo og Kollegaer kombinerte også testene. Ved å kreve alle tre testene positive med opplevelse av instabilitet ⁄ apprehension økte spesifisiteten til 100% men sensitiviteten sank til 40% . Ved å kreve to av tre tester positive, eller kun anterior release test positiv endte man på omtrent samme verdier som anterior release test alene. Selv om anterior release test virker som en nøyaktig test alene anbefaler Lo og kollegaer at testen kun utføres som en forlengelse av de andre to testene av sikkerhetsmessige grunner (Lo et al., 2004).

Hegedus og kollegaer (2008) gjorde en systematisk oversikt over ulike skuldertester. I denne artikkelen tar de også for seg anterior release test. Begge studiene beskrevet over er her tatt med og vurdert. Hegedus og kollegaer konkluderer med at anterior release test er en sterk diagnostisk test for bedømmelsen av anterior instabilitet, uavhengig av om smerte eller følelsen av instabilitet ⁄ apprehension er kriterium for positiv test (Hegedus et al., 2008).

Luime og kollegaer (2004) gjorde en systematisk gjennomgang av de kliniske testene for å oppdage skulder instabilitet og labrumskader. For anterior release test ble studiet til Gross & Distefano vurdert. I tillegg ble en studie utført av noen nederlandske forskere presentert . Denne studien er publisert på nederlandsk og vi har derfor ikke muligheten til å beskrive orginalkilden men Luime og kollegaer refererer til denne med sensitivitet på 85% og spesifisitet på 87% for anterior instabilitet ved anterior release test utført på 72 skulderpasienter (Luime et al., 2004; T’Jonck et al., 2001).  Luime og kollegaer konkluderer med at anterior release og relocation test er de beste testene for å bedømme om en pasient har en instabilitet i skulderen (Luime et al., 2004).

I boken ”Orthopedic Physical Examination Tests” har Cook og Hegedus (2012) gitt anterior release test en ”utility score” 2 som indikerer at litteraturen gir testen moderat støtte for diagnostisering av anterior instabilitet (Cook & Hegedus, 2012).

Både smerte og aktuelle symptomer som opplevelse av instabilitet ⁄ apprehension kan være indikasjon på instabiliet ved anterior release test.

Anterior release test har i noen få studier av moderat metodologisk kvalitet vist meget god inter–tester reliabilitet og vist å være en svært sensitiv og spesifikk test for anterior instabilitet.

Body examination anbefaler bruk av anterior release test for å identifisere anterior skulderinstabilitet i kombinasjon med apprehension og relocation test. Disse testene kan utføres påfølgende av hverandre, helst med Anterior release test til slutt da utførelse av anterior release test først kan gjøre pasienten usikker og begrense videre testing. Denne kombinasjonen vil med høy sannsynlighet skille anterior instabilitet fra andre skulderproblemer.

Bodyexamination anbefaler at anterior release test utføres med forsiktighet og eventuelt utelates der det er mistanke om luksasjonstendens.