Palpasjon av syndesmosen utføres ved å palpere langs ventrale mediale list av fibula⁄ ventrale legg mellom fibula og tibia. Begynn distalt og palper opp langs distale halvdel av leggen (Taylor et al., 1992; Lin et al., 2006).

 

I en studie er smertens utbredelse vist å ha sammenheng med prognosen. Å måle⁄ vurdere hvor høyt smertene brer seg oppover leggen kan derfor være gunstig. Nussbaum og medarbeidere (2001) målte antall cm. smertene bredte seg oppover leggen fra distale tipp av fibula (Nussbaum et al., 2001).

Palpasjon av syndesmosen⁄ Point test er positiv ved palpasjonssmerter langs syndesmosen (Taylor et al., 1992; Beumer et al., 2002; Scranton JR, 2002; Lin et al., 2006). Dess lengre oppover leggen smertene brer seg dess mer alvorlig er trolig skaden (Nussbaum et al., 2001).

 

Taylor og medarbeidere (1992) gjennomførte en retrospektiv studie av 44 syndesmoseskader hos 39 Amerikansk fotballspillere. Pasientene ble fulgt opp i 47 måneder og det ble tatt røntgenbilder i oppfølgingsfasen av 22 av pasientene. Ved siste datainnsamling klaget fortsatt 36% av pasientene over vedvarende mild til moderat stivhet i ankelen. 23% klaget over milde til moderate smerter, som oftest under aktivitet. 50% av pasientene som det ble tatt oppfølgende røntgenbilder av hadde utviklet heterotopisk ossifisering (økt bendannelse) i syndesmosen, og disse hadde i gjennomsnitt 11 dager lengre restitusjonstid enn de uten heterotopisk ossifisering. Pasientene med ossifisering av syndesmosen hadde også oftere gjentatte overtråkk enn de uten denne komplikasjonen. Taylor og kolleger gjorde ingen vurdering av testens vitenskaplige egenskaper, men brukte palpasjon av syndesmosen diagnostisk for å stille diagnosen syndesmoseskade. Hopkinson og kolleger brukte i sin studie fra 1990 Squeeze test for å stille diagnosen syndesmoseskade. Forfatterne diskuterer bruken av palpasjon i forhold til Squeeze test og argumenterer for at palpasjon av syndesmosen gir en lavere terskel for å stille diagnosen, og altså trolig er mer sensitiv, men mindre spesifikk en Squeeze test. Forfatterne mener dette kan forklare at færre pasienter i denne studien enn i Hopkinson’s studie utviklet heterotopisk ossifisering av synedsmosen (Hopkinson et al., 1990; Taylor et al., 1992).

 

Alonso og medarbeidere (1998) vurdert reliabiliteten til 4 syndesmosetester. Testene som ble inkludert i deres studie var Palpasjon, External roatation stress test, Squeeze test og Dorsalfleksjon kompresjonstest. 9 fysioterapeuter med 1–11 år erfaring med idrettsskader deltok i studien. 53 pasienter med ankelskader ble inkludert. Alle pasientene ble undersøkt av to av fysioterapeutene. For Palpasjon av syndesmosen var det enighet i testresultatet hos 40 av pasientene og uenighet hos 13. Dette gir en inter–tester Kappaverdi på 0,36, som betyr at det er noe (Fair) enighet testerne imellom. Palpasjon var den testen som gav klart flest positive svar, og altså var mest sensitiv for skader, og trolig også gav flest falske positive svar.

 

I 2001 publiserte Nussbaum og medarbeidere en studie av 60 pasienter med “høye” ankelsymptomer, men uten frakturer. Undersøkelsene som ble gjort var måling av smertenes utbredelse, Squeeze test og en variant av External rotation stress test. Smertenes utbredelse ble målt i antall cm oppover leggen smertene bredde seg fra distale tipp av fibula. Det blir ikke oppgitt om dette gjelder smerter ved palpasjon eller pasientens angivelse av smerter under hvile eller under aktivitet. Smertenes utbredelse oppover leggen blir funnet å være gjennomsnittlig 8,5 cm, og var signifikant relatert til tiden det tok før utøveren kunne returnere til konkurranse. Dette viser at palpasjon av syndesmosen og utbredelsen av pasientens smerter trolig kan brukes klinisk for å vurdere skadens omfang. Antall dager borte fra konkurranse varierte fra 5 til 24, og smerten bredte seg fra 3 til 15 cm oppover leggen (Nussbaum et al., 2001). Forfatterne konkluderer med at ømhet over distale anteriofibulare ligament, positiv External rotation stress test, funksjonsnedsettelse (pasienten greier ikke å hinke på affisert ben) og måling av Smerteutbredelse av de proximale syndesmosesmertene kan brukes for å predikere alvorligheten av en syndesmoseskade (Nussbaum et al., 2001).

 

Lin og medarbeidere publiserte i 2006 en oppsummering av syndesmosetester og behandling av syndesmoseskader. Testen beskrives som vi har beskrevet testen over, men ellers tar ikke artikkelen opp testenes vitenskaplige kvaliteter, eller andre forhold som er av interesse for testbeskrivelsen.