Skrevet av manuellterapeut Tor Åge Baardsen

Active compression test⁄ O’Briens test ble først beskrevet av O`Brien og medarbeiderel i 1998 som en test for labrumskade (SLAP–superior labrum anterior posterior) og acromioclavikularleddsproblematikk.

Indikasjon

Active Compression⁄ O’Brien test er indisert ved smerter oppad i skulderen, særlig ved utadrotasjon og abduksjon (Bahr & Mæhlum, 2002) samt ved instabilitet eller følelse av instabilitet. (Donatelli, 2011). Videre kan testen være indisert ved smerter mer overfladisk oppe på skulderen.

Utførelse

Pasienten står med skulderen flektert til 90* og albuen helt strak. Armen føres så inn i 10–15* horisontal adduksjon og innadrotasjon slik at tommelen peker nedover. Terapeuten står bak pasienten og gir et kaudlat press distalt på pasientens humerus og stabiliserer pasientens skulder med motsatt arm. Testen gjentas så med armen i supinert stilling. (O’Brien, Pagnani, Fealy, McGlynn, & Wilson, 1998, Tennent, Beach, & Meyers, 2003, Magee, 2007, Cook & Hegedus, 2012)

Tolkning

Anatomisk/biomekanisk bakgrunn

O`Brien et al (1998) gjorde samtidig et kadaverstudie der de så på de biomekaniske forhold under active compression/ O`Briens test. De mente at maksimal innadrotasjon i skulderen medførte økt kompresjon av AC-leddet samtidig som tuberculum majus kom i direkte kontakt med labrum. Senere EMG studier har vist at utadrotert stilling i skulderen gir en høyere aktivitet i biceps caput longum enn innadrotasjon i skulderen (Wood mfl., 2011). O`Brien argumenterer derfor med at den økte aktiveringen i biceps caput longum vil gi høyere belastning på en eventuell SLAP lesjon og dermed gi økte smerter enn ved test i innadrotasjon.

Intertester validitet

I et studie for å teste intertester reliabilitet på ulike ortopediske tester for skulder ble 40 pasienter med skuldersmerter undersøkt av to erfarne klinikere. De fant at Active compression test/ O`Briens test for labrumskade hadde lav intertester reliabilitet mens testen hadde gode resultater når fokus var AC-leddsproblematikk. For AC-ledds affeksjon ble det funnet en Kappa-score på 0.24 og intertester enighet på 88% (Cadogan, Laslett, Hing, McNair, & Williams, 2011).
Walsworth et al (2008) undersøkte også intertester reliabiliteten for labrumtestene. I denne studien hadde active compression/O`Briens test Kappa-score på 0,24 og en noe dårligere generell enighet på 64%. (Walsworth, Doukas, Murphy, Mielcarek, & Michener, 2008)

Testens vitenskaplige kvaliteter

O`Brien et al (1998) gjorde et prospektiv studie på 318 skulderpasienter. I dette studiet viste Active compression test meget lovende resultater. For Labrumskader hadde testen en sensitivitet på 100%, sensitivitet på 98,5%.

Siden Active compression/O`Briens test først ble beskrevet i 1998 har en rekke forskere undersøkt O’Brians test uten å reprodusere de samme gode resultatene. De fleste av disse studiene har sammenlignet ulike ortopediske tester for å bedømme den kliniske verdien til tester for å avdekke SLAP skader. Et utvalg av disse studiene er presentert i tabellen under.

Det fremkommer flere ulike konklusjoner fra de forskjellige studiene:

McFarland et al (2002) utforsket active compression/O`Briens test, anterior slide test og compression rotation test. De konkluderer med at avgjørelse om operativt inngrep ikke kan baseres på de kliniske testene alene. De mener også at subjektiv lokalisering av smerter i skulderen samt opplevelse av klikking/knepping i skulderen ikke øker nøyaktigheten for å identifisere en SLAP lesjon (McFarland, Kim, & Savino, 2002)

Parentis et al (2006) analyserte 9 ulike tester, noen spesifikke SLAP tester og noen generelle skuldertester og fant at active compression/O`Briens test og Hawkins-Kennedy test var de mest sensitive testene for å oppdage en SLAP lesjon. De var også de minst spesifikke testene. Deres konklusjon var at ingen enkelt test er sensitiv og spesifikk nok til effektivt kunne diagnostisere eller utelukke en SLAP lesjon (Parentis, Glousman, Mohr, & Yocum, 2006).

Myers et al (2005) testet resisted supination external rotation test, crank test og O`Briens test på en gruppe med idrettsutøvere med skuldersmerter. De fant relativt høy sensitivitet og positiv prediktiv verdi for O`Briens test men fant høyere verdier i alle kategorier for resisted supination external rotation test og konkluderer med at denne testen er overlegen andre tester for å gjenkjenne eller utelukke en SLAP lesjon (Myers, Zemanovic, & Andrews, 2005).

Kibler et al (2009) testet en ny, modifisert Dynamic Labral Shear test opp mot de mer tradisjonelle SLAP testene og fant høyere verdier i alle kategorier for denne testen. Active compression test var testen med nest høyest verdi i alle kategoriene. Han konkluderte med at active compression test har høy spesifisitet men lav sensitivitet (Ben Kibler, Sciascia, Hester, Dome, & Jacobs, 2009).

Mange av studiene fant en høy forekomst av tilleggsdiagnoser til SLAP-lesjonen og argumenterer med at dette er en faktorene som kan gjøre diagnostiseringen vanskeligere (Myers mfl., 2005, McFarland mfl., 2002, Michener, Doukas, Murphy, & Walsworth, 2011).

Enkelte at studiene har sett på verdien av å kombinere ulike tester samt tatt med enkelte faktorer fra anamnesen og demografiske forhold (Oh, Kim, Kim, Gong, & Lee, 2008, Michener mfl., 2011, Pandya, Colton, Webner, Sennett, & Huffman, 2008, Walsworth mfl., 2008).

Walsworth et al (2008) vurderte testene O`Brien, Crank og anterior slide samt elementer fra anamnesen som inkluderte historien om et skuldertraume og opplevelsen av klikking/knepping i skulderen. De fant at den mest spesifikke kombinasjonen var klikking/knepping og positiv anterior slide test. Den mest sensitive kombinasjonen var fravær av klikking/knepping samt negativ crank test. Kombinasjonen av positiv anterior slide test og positiv O`Briens test var den fjerde mest spesifikke kombinasjonen (spesifisitet; 91%, positiv likelihood ratio 2,75)(Walsworth mfl., 2008).

I et case-control studie av 146 subjekter med SLAP lesjon fant Oh et al (2008) at Whipple test, O`Brien, anterior apprehension og compression rotation test alle hadde sensitivitet over 60%. Yergason, Biceps load II og Kiblers test hadde spesifisitet over 70%. De kom frem til at ved å kombinere to av de sensitive testene med en av de spesifikke testene kunne man øke nøyaktigheten av undersøkelse. Om èn av disse testene var positive oppnådde de en sensitivitet på 75%. Ved to av tre positive tester oppnådde de en spesifisitet på 90% (Oh mfl., 2008).

Pandya et al (2008) fant i et prospektivt studie av 51 pasienter at enkelte ortopediske tester var betydelig mer sensitive for SLAP lesjon enn både MR og MR artrografi. Obrien, Mayo`s shear og Jobe relocation ble funnet til å ha en sensitivitet på henholdsvis 90%, 80% og 76%. Ved å kombinere disse testene kom de frem til 100% sensitivitet om èn av de tre testene var positive (Pandya mfl., 2008).

Guanche & Jones (2003) undersøkte 7 kliniske tester for å kunne identifisere en labrumskade hos 59 pasienter før artroskopi. Samtidig vurderte de om testene kunne skille mellom en SLAP lesjon og andre typer labrumskade. Guanche & Jones kom frem til at ingen enkelt test eller kombinasjon av test var tilstrekkelig sensitiv og spesifikk nok (med en grense på >90%). O`Briens test og Jobes relocation test var de testene som kom best ut. Ved å kombinere ulike tester ble resultatene forsterket. Best ut kom O`Briens, Jobes relocation og anterior apprehension test. Ved å at èn av disse tre testene var positive fikk de sensitivitet; 72%, spesifisitet; 73%, PPV; 88%, NPV; 47% og nøyaktighet; 78% (Guanche & Jones, 2003).

Mange studier har vurdert active compression test/O`Briens test for SLAP skader men få som har sett på acromioclavikularleddsproblematikk. Chronopoulos et al (2004) kom frem til at Active compression test var den mest spesifikke testen (95%), hadde høyest negativ prediktiv verdi (97%) og høyest nøyaktig (94%) av AC-ledd testene (active compression, cross body adduction og AC resisted extension test). Active compression test var samtidig mindre sensitiv enn de andre testene. Ved å kombinere disse tre testene fant de at om èn av testene var positive økte sensitiviteten (100%) og ved at alle tre testene var positive økte spesifisiteten (97%) (Chronopoulos, Kim, Park, Ashenbrenner, & McFarland, 2004).

Oversiktsartikler og meta-analyser

Det er i de siste årene blitt publisert flere oversiktsartikler om ortopediske tester for SLAP lesjon.
Calvert et al (2008) inkluderte artikler publisert frem til 2004. De inkluderte 15 artikler men kom frem til at kun èn artikkel var kvalitetsmessig god etter Sackett sine kriterier til å bli vurdert. De konkluderte med at ingen av de ortopediske testene var effektive for å diagnostisere en SLAP lesjon. Denne konklusjonen virker noe prematur da den er basert på kun èn studie (Calvert, Chambers, Regan, Hawkins, & Leith, 2009).

Dessaur & Magarey (2008) brukte QUADAS score for å vurdere kvaliteten til de 17 studiene som ble inkludert i deres oversiktsartikkel. De konkluderer med at ingen enkelt test er sensitiv og spesifikk nok til å nøyaktig kunne diagnostisere/utelukke en SLAP lesjon. Dette baseres på at testene ikke har konsekvente verdier i de ulike studiene. Dette igjen kan skyldes ulike populasjonsgrupper, variasjon i utførelse og tolkning av testene samt at det finnes ulike variasjoner av SLAP skader. Forskerne etterlyser en subgruppering av SLAP skader samt studier som ser på kombinasjon av tester og ulike elementer i anamnesen (Dessaur & Magarey, 2008).

Meserve et al (2009) inkluderte i sin meta-analyse 6 studier som beskrev fire ulike tester; active compression, anterior slide, crank og Speeds test. I disse studiene varierte sensitiviteten mellom 47-78% og spesifisitet 11-73% for active compression test. De gjorde en analyse som inkluderte en ”reciever operating characteristic” (ROC-kurve). Active compression test hadde den beste ROC-curven av de 4 testene. De konkluderte med at active compression test var den mest sensitive av de fire testene og burde være førstevalget av tester som utføres ved mistanke om SLAP skade. Speeds test var den mest spesifikke. Ved positiv activ compression, crank og speeds test økte sannsynligheten for en SLAP skade var tilstede (Meserve, Cleland, & Boucher, 2009).
Hegedus et al (2008) kom i sin systematiske review frem til at active compression/O`Briens test hadde relativt høy spesifisitet og kan dermed være en test for å bekrefte AC-ledds patologi (E. J. Hegedus mfl., 2008).

Cook &Hegedus (2012) gir active compression/O`Briens test ”utility score” 3, som innebærer at litteraturen minimalt støtter eller ikke støtter bruken av testen (Chad Cook & Hegedus, 2012).

Body Examination foreslår følgende tolkning av active compression/O`Briens test

• Ingen enkelt test er både sensitiv og spesifikk nok til at den alene kan gi en klar diagnose. Active compression/O`Briens test har ikke gitt konsistente gode resultater i de studiene som er gjennomført. Testen bør derfor brukes og tolkes med forsiktighet.
• Samtidig er ikke testen dårligere enn andre tester for SLAP-lesjoner.
• Vi anbefaler derfor at testen brukes sammen med andre tester og tolkes i lys av informasjon fra anamnesen som kan tyde mot en eventuell SLAP skade. Eksempelvis har en meta-analyse vist at å kombinere active compression, Crank og Speeds test ble sensitiviteten for SLAP skader høyere.
• Testen antyder å være sensitiv for SLAP skade og Spesifikk for AC-leddsproblematikk.

Referanser