Segmentell mobilitet lumbal lateral fleksjon

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Segmentelle mobilitetstester er en del av den manuellmedisinske tradisjonen. Testene utføres ved at undersøker palperer bevegelsen mellom de forskjellige segmentene i collumna mens segmentene passivt beveges i forhold til hverandre. De segmentelle mobilitetsprøvene er derfor svært subjektive, siden det er klinikerens vurdering av bevegelsen som avgjør testens utfall, og ikke pasientens opplevelse av smerte eller symptomendring. Kaltenborn og Evjenth presenterte under IFOMT konferansen i 1977 en 7-delt skala for å gradere segmentell mobilitet. Denne er derimot lite brukt, og bevegelsen i et segment rangeres oftest som hypomobilit, normalt eller hypermobilit (Kaltenborn 2003, Magee 1997, Solberg og Kirkesola 2007). Testene utføres ved at pasienten ligger avslappet på siden på benken og terapeuten via hofte og bekken beveger lumbalen i ekstensjon eller fleksjon og via thorax beveger i rotasjon. Bevegelsen vurderes i forhold til normalutslaget for hvert av segmentene og i forhold til tilstøtende segmenter. Segmentelle mobilitetsprøver gjøres oftest mot slutten av undersøkelsen og bevegeligheten i hvert av segmentene kan derfor også vurderes i forhold til foregående undersøkelse som aktive og passive tester.

Indikasjon

Segmentell mobilitet i lateral fleksjon testes ved smerter lokalisert lumbalt eller klinisk misstanke om lumbalt betingede symptomer. Testene utføres også hvis foregående undersøkelse gir misstanke om segmentell affeksjon lumbalt.

Utførelse

Segmentelle mobilitetsprøver i lateralfleksjon utføres ved at pasienten ligger på siden med hofte og knær flektert ca 90°. Kliniker står med pasientens knær mot låret sitt og fatter med den distale hånden om pasientens ankler/ legger mens bevegelsen lumbalt palperes med den proksimale hånden. Bevegelsen palperes gjerne i 2 segmenter samtidig for bedre å kunne sammenligne utslagene. Bevegelsen tas ut ved at kliniker løfter pasientens ankler. Dette gir rotasjon i hoftene og lateralfleksjon av lumbal collumna. Bevegelsen i det aktuelle segmentet og tilstøtende segmenter tas ut før pasientens ankler returneres til utgangsstilling og neste segment kan undersøkes.

Undersøkelsen kan ev. utføres med pasientens arm over klinikers for bedre stabilitet av pasientens overkropp.

Tolkning

Kaltenborn og Evjenth presenterte under IFOMT konferansen i 1977 en 7-delt skala for å gradere segmentell mobilitet. Denne er derimot lite brukt, og bevegelsen i et segment rangeres oftest som hypomobilit, normalt eller hypermobilit (Kaltenborn 2003, Magee 1997, Solberg og Kirkesola 2007). Testene utføres ved at pasienten ligger avslappet på siden på benken og terapeuten via hofte og bekken beveger lumbalen i ekstensjon, fleksjon eller lateralfleksjon og via thorax beveger i rotasjon. Bevegelsen vurderes i forhold til normalutslaget for hvert av segmentene og i forhold til tilstøtende segmenter. Segmentelle mobilitetsprøver gjøres oftest mot slutten av undersøkelsen og bevegeligheten i hvert av segmentene kan derfor også vurderes i forhold til foregående undersøkelse som aktive og passive tester.

Hypomobilitet kan skyldes muskulære spasmer, spenninger, affeksjon av fasettledd, Anomalier, kort og stramt bløtvev eller periartikulært bindevev. Hypermobilitet kan skyldes nedsatt koordinasjon av segmentell muskulatur, degenerative forhold discogent, skade etter traume eller hypermobilitetssyndrom (Kaltenborn 2003, Magee 1997, Solberg og Kirkesola 2007).

Det er gjort flere studier for å vurdere reliabilitet av segmentell palpasjon, og flere av disse konkluderer med lav inter- og intra-tester reliabilitet (Hicks et al., 2003, Schneider et al., 2008, Maher og Adams, 1994).

Strender et al. (1997) fant akseptabel inter-tester reliabilitet ved segmentelle mobilitetstester. De undersøkte sideliggende mobilitetstester som beskrevet som segmentell mobilitetstest i fleksjon og – ekstensjon i Body Examination. Strender og medarbeider brukte den samme tredelte skalaen som vi anbefaler i Body Examination. Videre fant de at det ble oppnådd akseptabel reliabilitet kun når erfarne klinikere med trening i å palpere segmentell bevegelighet utfører testene (Strender et al. 1997). De erfarne undersøkerne vurderte mobiliteten likt for 80% av de undersøkte L5 nivåene og 82% av de undersøkte l4 nivåene.

Strender et al. (1997) er kritisk til flere av de tidligere studiene som er gjort på segmentell mobilitet, hvor mobiliteten er vurdert i henhold til Kaltenborn og Evjenths 7-delte skala. De nevner spesielt en studie av Gonella et al. (1982) hvor undersøkerene vurderer bevegeligheten ved hjelp av den 7- delte skalaen, og i tillegg rangerer bevegeligheten med + og -, og dermed får 11 grader av mobilitet. Som Strender et al. (1997) finner vi det urimelig at klinikere skal kunne rangere en segmentell mobilitet på kun få grader i en 7- delt eller 11-delt skala.

Abbot et al.(2005) fant moderat validitet i sin undersøkelse av segmentelle tester i fleksjon og extensjon lumbalt. Det ble funnet en sensitivitet på 0,5% ved palpasjon av segmentell mobilitet i fleksjon og 22% for segmentell mobilitet i ekstensjon. Spesifisiteten var derimot svært bra på hele 99% i fleksjon og 97% i extensjon. Forfatterene konkluderer med at segmentelle tester ikke er sensitive og spesifikke nok til å brukes klinisk og i forskning alene, men at de sammen med annen informasjon fra anamnese og foregående undersøkelse er nyttige i klinisk bruk.

Kulig et al. (2007) viste at pasienter med korsryggsmerter oftere har hypermobile segmenter enn kontrollgruppen. Beneck et al (2005) viste at det ikke er noen sammenheng mellom hvilke segmenter som er smertefulle og den segmentelle mobiliteten i segmentet.

Både Kong et al. (2009) og Fujiwara et al. (2000) fant at discogen degenerasjon og degenerative fasettledd i tidlig fase gav hypermobilitet i segmentet, mens langtkomet slitasje både av disk og fasettledd gav hypomobilitet.Ved nedsatt avspenningsevne, enten reflektorisk eller habituelt er det vanskelig å undersøke segmentell mobilitet og segmentell funksjonen kan i mange tilfeller ikke avgjøres. Fujiwara et al. (2000) fant at at mobiliteten påvirkes forskjellig i de forskjellige retningene. Dette støtter bruket av segmentelle mobilitetstester i flere retninger. Rotasjonen ble mest afisert ved discogen degenerasjon.

Flynn et al. (2002) inkluderte segmentell hypomobilitet i minst et lumbalt segment som en av faktorene for å lykkes med manipulasjonsbehandling i sin predikasjonsregel for lumbal manipulasjon. Gyldigheten av denne predikasjonsregelen er senere bekreftet i en RTC (Childs et al., 2004)

Fritz et al. (2004) har funnet at mangel på hypomobile ledd lumbalt er en av prediktorene for at manipulasjonsbehandling ikke vil ha effekt.

Både Flynn et al. (2002), Childs et al (2004) og Fritz et al. (2004) brukte springer test for å vurdereden segmentelle mobiliteten.

Body Examination foreslår følgende tolkning av segmentell mobilitet lumbal lateral fleksjon:

  • Hypermobilitet peker mot funksjonsdiagnosen segmentell hypermobilitet på det aktuelle segmentet.
  • Hypomobilitet peker mot funksjonsdiagnosen segmentell hypomobilitet på det aktuelle segmentet.

For en mer inngående drøfting av tolkningen av segmentell hyper- og hypomobilitet se beskrivelsen av de aktuelle diagnosene. Segmentelle mobilitetstester må utføres av erfarne klinikere med trening i segmentell mobilitetsvurdering for å være reliable, og må tolkes i lys av den foregående undersøkelsen og anamnesen.

Referanser

 

Advertisements

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.