Bodyexamination

Thompsons test/ Simmonds-Thompson test/ Calf squeeze test

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Thompsons test ble første gang beskrevet av Simmonds i 1957, og senere av Thompson og Thompson & Doherty i to artikler i 1962. Testen regnes av mange som den viktigeste testen i diagnostisering av totalrupturer av Akilles senen (Simmonds, 1957; Thompson, 1962; Thompson and Doherty, 1962).

Indikasjon

Thompsons test er indisert som en screeningtest ved misstanke om akillessene affeksjon. Testen kan sammen med anamnese og generell undersøkelse brukes som indikasjon på om pasienten bør henvises videre til vurdering av operasjon eller behandles konservativt.

Utførelse

Originalartiklene til Simmonds og Thompson beskriver testen utført med pasienten i to forskjellige utgangsstillinger: Pasienten liggende på magen og pasienten sittende på kne, i begge stillingene henger foten utenfor behandlingsbenken. Thompson uttrykker at begge utgangsstillingen er likeverdige (Simmonds, 1957; Thompson, 1962; Thompson and Doherty, 1962).

Tester klemmer rundt midtre tredjedel av leggen bakfra. Utførelsen er beskrevet og vist med bilder med en hånd, men vi kan ikke se noen grunn til at ikke to hender kan brukes for klinikere med små hender i forhold til leggen som skal undersøkes (ibid.).

Normalrespons på testen er at ankelleddet plantarflekteres når leggmuskulaturen klemmes. Positiv test er fravær av plantarfleksjon når leggmuskulaturen klemmes. Testen bør utføres bilateralt.

Thompson test 3

Tolkning

Thompsons test kalles også Simmonds-Thompson test og Calf squeeze test.

I følge forfatterne av originalartiklene er testen positiv ved fravær av plantarfleksjon av ankelen når leggmuskulaturen klemmes. Positiv test indikerer i følge de samme forfatterne en totalruptur av Akillessenen (Simmonds, 1957; Thompson, 1962; Thompson and Doherty, 1962).

Douglas og medarbeidere publiserte i 2009 en artikkel hvor to case studier presenteres. I begge tilfellene var Thompsons test positiv selv om kun M. Gastrocnemius var rupturert, og Soleus- senen inntakt. De argumenterer derfor for at Thompsons test i seg selv ikke er tilstrekkelig for å avgjøre den riktige behandlingen av pasienter med misstenkt totalruptur av Akillessenen (Douglas et al., 2009).

Longo og medarbeidere (2009) hevder i sin oversiktsartikkel at en intakt Plantaris kan gi falskt positiv Thompson test, men dette er ikke underbygd vitenskaplig, og forfatterne argumenterer ikke for dette utsagnet på noe vis (Longo et al., 2009).

Anatomiske og biomekaniske betraktninger

Akillessenen danner den felles festesenen fra Gastrocnemius og Soleus til Calcaneus. Soleus har et U-formet utspring fra proximale og midtre tibia og fibula, mens Gastrocnemius har et to hodet utspring fra laterale og mediale femurepicondyl. Gastrocnemius sine muskelbuker beskrives av Thompson og Doherty (1962) som flate og går over i et bindevevsdrag/ aponeurose som sammen med Soleus sin festesene danner akillessenen. I følge Thompson og Doherty (1962) utgjør Gastrocnemius senen mellom en tredjedel og halvparten av Akillessenen.

Plantaris springer ut fra laterale supracondulare linje og det oblique poplitealigamentet. Muskelen er liten, kun 7-10 cm lang og ender i en lang sene som går medialt for akillessenen og fester med den, eller fusjonerer med den før den fester på Calcaneus. I følge Grays anatomy er Plantaris fraværende hos ca 10 % av populasjonen. I følge Thompson og Doherty er muskelen å finne hos 93 % i deres populasjon (Thompson and Doherty, 1962; Standring, 2004). Scott og Chalabi (1992) dissekerte 3 friske kadaver og fant at Gastrocnemius og Soleus senene kunne skilles til ca 10 cm over Calcaneus hvor senene blandet seg til en felles sene (Scott and Al Chalabi, 1992).

Scott og Chalabi (1992) undersøkte også hva som skjer med legg muskulaturen og Akillessenen under Thompsons test. I følge Scott og Chalabi (1992) fører klemming av leggens muskulatur midt på leggen til at Soleus muskulaturen buler og presser Gastrocnemius senen utover. Dette fører igjen til at Akillessenen trekkes ca 1 cm proximalt og beveger ankelen. De fant ingen longitudinal bevegelse av Soleus i sin undersøkelse av biomekanikken under Thompsons test. Når Soleus senen ble delt førte bevegelsen i Gastrocnemius senen til svært lite bevegelse av ankelen og foten. Kutting av Gastrocnemius senen med inntakt Soleus sene endret ikke ankelens bevegelse på samme måte.

Forfatterne konkluderer derfor med at plantarfleksjon under Thompsons test avhenger av integriteten av Soleus senen, og skyldes at bindevevet i leggmuskulaturen buler posteriort mer enn at Gastrocnemius senene trekkes proximalt. Dette stemmer godt med Thompson og Dohertys observasjoner tidlig på 60-tallet (Thompson and Doherty, 1962; Scott and al Chalabi, 1992).

Testens vitenskaplige egenskaper

Thompson og Doherty publiserte i 1962 en oversikt over totalt 47 pasienter med Akillesrupturer, og 46 av disse fikk påvist totalruptur av Akillessenen kirurgisk. Kun 19 av pasientene ble undersøkt med Thompsons test. Alle disse hadde positiv test. At 19 pasienter er angitt med positiv test har ført til at Cook og Hegedus (2012) har sitert Thompson og Doherty med en sensitivitet på 40%. Dette er feil, siden kun 19 av pasienten i følge artikkelen til Thompson og Doherty ble undersøkt med Thompsons test og alle disse hadde positiv test. Dette gir en sensitivitet på 100% (Thompson and Doherty, 1962; Cook and Hegedus, 2012).

Originalartikler har en tendens til å være for positiv i testens favør. Det er derfor viktig at funn fra originalartikkelen etterprøves med nye studier som undersøker en tests vitenskaplige kvaliteter. I 1998 publiserte Maffulli en studie som undersøker den kliniske diagnosen “Subcutaneous Tear of the Achilles Tendon” – Akillessene ruptur (Maffulli, 1998). Thompsons test var en av testene som ble vurdert i studien. Studien var designet som en retrospektiv studie av 174 pasienter som ble undersøkt i løpet av en 13-års periode. Kun 133 av pasientene ble behandlet med åpen kirurgi. Kun hos disse pasientene kunne akillessenen vurderes visuelt. Derfor ble kun disse pasientene inkludert når sensitivitet ble beregnet. Thompsons test ble funnet å ha en sensitivitet på hele 96% og en positiv predikasjonsverdi på 0,98. Testen ble gjort både med våken pasient og under anestesi, med de samme resultatene (Maffulli, 1998).

28 pasienter uten akillessenepatologi ble også undersøkt. Ingen av disse hadde positiv Thompsons test. Dette gir en spesifisitet på 100 %, og en negativ predikasjonsverdi på 1.

Vi har ikke lykkes i å finne flere studier som vurderer Thompsons test.

Body Examination anbefaler følgende tolkning av Thompsons test:

  • Thompsons test er positiv ved mangel på plantarfleksjon under testen.
  • Testen skal alltid utføres bilateralt og ankelbevegelsen sammenlignes mellom affisert og ikke-affisert side.
  • Testen er i to studier vist å ha oppsiktsvekkende høy sensitivitet, på 100 og 96%.
  • Testen er i en studie vist å ha en spesifisitet på 100%.
  • Det er gjort kun 2 studier som vurderer testens vitenskaplige kvaliteter, så den må tolkes deretter. De to studiene som er gjort viser derimot så gode tall at Body Examination anbefaler at testen brukes rutinemessig for screening av pasienter hvor det misstenkes Akillessene affeksjon.
  • Thompsons test er svært enkel å utføre og bør beherskes av alle klinikere som undersøker og behandler pasienter med smerter og skader i underekstremitetene.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.