Bodyexamination

Leddspill lumbalt fremliggende

Skrevet av manuellterapeut Roar Syltebø

Leddspill beskrives av Kaltenborn (2009) som den translatoriske, lineære bevegelsen som passivt kan påføres et ledd. Leddspill kan testes i traksjon, kompresjon og glidning hvor leddflatene beveges parallelt i forhold til hverandre (Kaltenborn 2009). Leddspill kan testes for alle ledd i kroppen. I columna testes leddspill for hvert av bevegelsessegmentene (Kaltenborn 2009; Solberg og Kirkesola 2007).

Indikasjon

Leddspill testes ved smerter lokalisert lumbalt eller klinisk misstanke om lumbalt betingede symptomer. Testene utføres også hvis foregående undersøkelse gir misstanke om segmentell affeksjon lumbalt.

Utførelse

Pasienten ligger på magen med armene langs siden. Kliniker står ved pasientens side. Spinosen som skal testes trykkes lett gjentatte ganger i ventral retning. Spinosens bevegelse og hvordan den stopper vurderes (Kaltenborn 2009; Solberg og Kirkesola 2007). Bevegelsen i hvert av segmentene sammenlignes med de tilstøtende segmentene.

 

Tolkning

Bevegelsen i et segment rangeres oftest som hypomobilit, normalt eller hypermobilit (Kaltenborn 2009; Magee 2007; Solberg og Kirkesola 2007). Bevegelsen vurderes i forhold til normalutslaget for hvert av segmentene og i forhold til tilstøtende segmenter. Segmentelle mobilitetsprøver gjøres oftest mot slutten av undersøkelsen og bevegeligheten i hvert av segmentene kan derfor også vurderes i forhold til foregående undersøkelse som aktive og passive tester.

Hypomobilitet kan skyldes muskulære spenninger, degenerative forandringer, artrogene forhold, anomalier, kort og stramt bløtvev eller periartikulært bindevev. Hypermobilitet kan skyldes forøket “neutral zone”(Kaltenborn 2003, Magee 1997, Solberg og Kirkesola 2007).

Det er gjort flere studier for å vurdere reliabilitet av segmentell palpasjon, og flere av disse konkluderer med lav inter- og intra-tester reliabilitet (Hicks et al. 2003; Schneider et al. 2008; Maher og Adams 1994).

Strender og medarbeidere (1997) fant akseptabel inter-tester reliabilitet ved segmentelle mobilitetstester. De undersøkte sideliggende mobilitetstester som beskrevet som segmentell mobilitetstest i fleksjon og – ekstensjon i Body Examination. Strender og medarbeider brukte den samme tredelte skalaen som vi anbefaler i Body Examination. Videre fant de at det ble oppnådd akseptabel reliabilitet kun når erfarne klinikere med trening i å palpere segmentell bevegelighet utfører testene. De erfarne undersøkerne vurderte mobiliteten likt for 80% av de undersøkte L5 nivåene og 82% av de undersøkte L4 nivåene (Strender et al. 1997).

Kulig og kolleger (2007) viste at pasienter med korsryggsmerter oftere har hypermobile segmenter enn kontrollgruppen. Beneck og medarbeidere (2005) viste at det ikke er noen sammenheng mellom hvilke segmenter som er smertefulle og den segmentelle mobiliteten i segmentet (Beneck et al. 2005; Kulig et al. 2007).

Både Kong og kolleger (2009) og Fujiwara’s forskergruppe (2000) fant at discogen degenerasjon og degenerative fasettledd i tidlig fase gav hypermobilitet i segmentet, mens langtkomet slitasje både av disk og fasettledd gav hypomobilitet. Ved nedsatt avspenningsevne, enten reflektorisk eller habituelt er det vanskelig å undersøke segmentell mobilitet og segmentell funksjonen kan i mange tilfeller ikke avgjøres. Fujiwara og medarbeidere (2000) fant at mobiliteten påvirkes forskjellig i de forskjellige retningene. Dette støtter bruket av segmentelle mobilitetstester i flere retninger. Rotasjonen ble mest affisert ved diskogen degenerasjon (Kong et al. 2009; Fujiwara et al. 2000).

Flynn og kolleger (2002) inkluderte segmentell hypomobilitet i minst et lumbalt segment som en av faktorene for å lykkes med manipulasjonsbehandling i sin predikasjonsregel for lumbal manipulasjon. Gyldigheten av denne predikasjonsregelen er senere bekreftet i en RTC (Flynn et al. 2002; Childs et al. 2004).

Fritz og forskergruppen rundt henne (2004) har funnet at mangel på hypomobile ledd lumbalt er en av prediktorene for at manipulasjonsbehandling ikke vil ha effekt (Fritz et al. 2004).

I forskningen utført av forskergruppen rundt Flynn (2002), Childs (2004) og Fritz (2004) ble springing test brukt for å vurdere den segmentelle mobiliteten.

I 2008 oppsummerte Haneline og medarbeidere forskningen som er gjort på segmentelle prøver. De fant at det var dårlig beskrevet i litteraturen hvilke tester som er brukt i de forskjellige studiene, og at det er liten forskjell i egenskapene til de forskjellige testene som er beskrevet. Videre fant de kun moderat reliabilitet (K < 0,4) både for vurdering av bevegelse og sluttsvikt (Haneline et al. 2008).

Body Examination foreslår følgende tolkning for testing av Springing test:

  • Test av leddspill med pasienten i fremliggende utgangsstilling kan brukes i kombinasjon med andre segmentelle tester for å stille en segmentell funksjonsdiagnose.
  • Hypermobilitet peker mot funksjonsdiagnosen segmentell hypermobilitet på det aktuelle segmentet.
  • Hypomobilitet peker mot funksjonsdiagnosen segmentell hypomobilitet på det aktuelle segmentet.
  • For en mer inngående drøfting av tolkningen av segmentell hyper- og hypomobilitet se beskrivelsen av de aktuelle diagnosene. Segmentelle mobilitetstester må utføres av erfarne klinikere med trening i segmentell mobilitetsvurdering for å være reliable, og må tolkes i lys av den foregående undersøkelsen og anamnesen.

Referanser

 

 

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.