Bodyexamination

Jobes test/ Empty can test/ Full can test

Skrevet av manuellterapeut Tor Åge Baardsen

Jobes test ble først beskrevet av Jobe og Moynes i 1982 som en test for å avdekke rupturer i m. supraspinatus, men kan også være positiv ved subacromiell impingement (SAIS), nerverotsaffeksjon eller parese. Testen benevnes med ulike navn: Jobes test, empty can test, supraspinatus test, supraspinatus strength test. Senere har det også kommet en modifikasjon der man utfører testen i utadrotert stilling (full can test).

Indikasjon

Jobes test er indisert ved smerte i skulderregion med eller uten stråling til skulderbue eller arm. Smertene kan variere i stor grad fra diffuse smerter til spisse smerter, skytende og med evt følelse av stråling ned i arm. Redusert kraft eller evne til aktiv abduksjon i skulder.

Utførelse

Pasienten sitter eller står med armen abdusert til 90* i scapulas plan (30* horisontal adduksjon) og maksimal innadrotasjon slik at tommelen peker kaudalt (”empty can” posisjon). Terapeuten står foran eller bak pasienten og gir et kaudalt press mot pasientens overarm rett proximalt for albuen og ber pasienten holde posisjonen (Magee, 2007, Park, Yokota, Gill, El Rassi, & McFarland, 2005). Testen kan alternativt utføres ved at terapeuten samtidig fikserer pasientens skulderbue (Solberg, 2002). Testen gjentas med pasientens tommel pekende oppover,”full can” posisjon (Itoi, Kido, Sano, Urayama, & Sato, 1999). Testen er også beskrevet ved at man starter med full can posisjon (Cook & Hegedus, 2012).

Testen er en av mange muskeltester som innebærer isometrisk kontraksjon uten medbevegelse i ledd og kan derfor være et godt supplement til den tradisjonelle undersøkelsen med aktive-, passive- og isometriske tester.

Tolkning

Testen tolkes som positiv ved redusert kraft i abduksjon og/eller smerter lokalisert til skulderen eller overarmen. Redusert kraft kan skyldes ruptur av supraspinatussenen, n. suprascapularis parese eller nerverotsaffeksjon av C5. Smerter kan skyldes subacromielt impingement, cuffruptur, artrogene forhold eller luksasjon (Solberg, 2002, Magee, 2007)

Intratester reliabilitet

Johansson og Ivarson (2009) undersøkte inter– og intratester reliabiliteten til Neers test, Hawkins test, Jobe supraspinatus test og patte manøver. De fant svært god reproduserbarhet for alle testene med en kappa koefisient på mellom 0,91 og 1,0 (Johansson & Ivarson, 2009)

Intertester reliabiliteten ble i en annen studie vurdert som moderat til betydelig med en verdi på 76% Kappa: 0.47 (0.22-0.72) (Michener, Walsworth, Doukas, & Murphy, 2009)

Testens vitenskaplige kvaliteter

Hertel et al (1996) rapporterte sensitivitet og positiv prediktiv verdi på 84% og spesifisitet og negativ prediktiv verdi på 58% for posterosuperiore rotatorcuff rupturer ved empty can test. Dette gjaldt både partielle og fulltykkelses rupturer (Hertel, Ballmer, Lombert, & Gerber, 1996).

Park et. Al. (2005) gjorde en vurdering av den diagnostiske verdien av 8 tester beregnet for å identifisere rotatorcuff patologi, deriblant empty can test. De gjorde en vurdering av diagnostisk verdi, inkludert Likelihood ratios og posttest probabilities ved alle grader av rotatorcuff affeksjon (impingment gruppe) og delt opp i tre ulike grader av rotator cuff patologi: bursitt/tendinitt, partiell ruptur og full tykkelse ruptur.

De vurderte 552 pasienter innenfor 4 uker før de gjennomgikk artroskopisk skulderoperasjon. De fant at generelt er testene for rotator cuff patologi mer sensitive enn spesifikke. Jobes test var blant testene som kom best ut i forhold til ruptur i hele supraspinatus senens tykkelse med 68% prediktiv verdi og 70% generell nøyaktighet. Full can test ble ikke inkludert i denne studien (Park mfl., 2005)

Sensitivitet (%)
Spesifisitet (%)
Positiv prediktiv verdi
Negativ prediktiv verdi
Nøyaktighet
Impingment
44.1
89.5
88.4
46.8
60.2
Bursitt⁄tendinitt
25.0
66.9
8.8
87.4
62.1
Partiell ruptur
32.1
67.8
11.6
88.4
63.7
Full tykkelse ruptur
52.6
82.4
68.0
71.0
70.0

Kelly et. al. (2010) gjennomførte en studie for å vurdere den diagnostiske verdien av 7 tester for subacromielt impingement syndrom, deriblant empty- og full can test. De skilte mellom redusert kraft og smerte som indikator for positiv test. Generelt for alle gruppene viser redusert kraft seg å være en noe sterkere indikator enn smerte. Empty can test (positiv ved redusert kraft) viste 51,9% sensitivitet og 66,7% spesifisitet ved SAIS. Full can test (positiv ved redusert kraft) viste 44,8% sensitivitet og 75% spesifisitet. Delt opp i underkategorier viste full can test å være den testen som hadde høyest spesifisitet av alle testene i kategorien for subdeltoid væske (bursitt) med en spesifisitet på 50%. Mens både empty- og full can test hadde en sensitivitet tilsvarende ca 73,5% ved redusert kraft. Forskergruppen konkluderer med at de kliniske testene vurdert i denne studien har lav spesifisitet og ikke kan stille en nøyaktig diagnose ved SAIS og at testene dermed har en begrenset klinisk verdi (Kelly, Brittle, & Allen, 2010).

I et forsøk på å finne validiteten til supraspinatus test som screening for rotatorcuff ruptur gjorde Kim et. Al. (2006) en vurdering av disse testene opp mot MR og kirurgi. 162 tilfeller ble inkludert. Disse ble delt i to grupper; ingen ruptur- og ruptur gruppe. Vurderingen ble igjen gjort på to måter: Kun full tykkelsesruptur vurdert i rupturgruppen og både partiell- og full tykkelsesruptur vurdert i rupturgruppen. Positiv test ble vurdert ut ifra fire grupper: Smerte m/u redusert kraft, redusert kraft m/u smerte, kun smerte eller redusert kraft og til slutt både smerte og redusert kraft. Generell nøyaktighet for testene var moderat (57-76%). Empty can hadde en høyere andel falske positive når positiv test ble gruppert etter smerte og smerte eller redusert kraft. Empty can hadde en sensitivitet som varierte fra 71,2-98,5% for å avdekke både partielle og fulltykkelses rupturer. Både empty can og full can var spesifikke for å avdekke rupturer i hele senens tykkelse. Best sensitivitet hadde empty can når smerte eller redusert kraft var indikasjon for positiv test (98,5%) ved kombinert partiell- og fullltykkelses ruptur. Best spesifisitet ble målt ved både smerte og kraft som indikasjon på positiv test (90,5%) ved både empty- og full can for å avdekke full tykkelses ruptur. De konkluderer med at både full can og empty can er verdifulle kliniske tester for å avdekke rotator cuff-rupturer ved å bruke smerte og redusert kraft som tegn på positiv test (Kim, Jeong, Lee, & Song, 2006)

Itoi et al. (1999) fant at redusert kraft var den mest nøyaktige indikator for å finne en ruptur i supraspinatussenen. Dette gjaldt for både full can og empty can test med henholdsvis 75% og 70% nøyaktighet. Denne forskjellen var ikke signifikant. Med bakgrunn i at de fant et noe høyere antall personer med smerter ved empty can test anser de full can som mer nyttig i klinisk sammenheng, selv om denne forskjellen ikke var signifikant. De konkluderer dermed med at full can og empty can er likeverdige med tanke på diagnostisk nøyaktighet, men på grunn av potensiell smerteprovokasjon kan full can test være mer fordelaktiv i klinisk sammenheng (Itoi mfl., 1999)

Dette sammenfaller med det Kelly et al (1996) fant gjennom testing med EMG måling. De fant at den beste aktiveringen av m. supraspinatus med minst aktivitet i de andre rotatorcuff musklene var ved testing i 90* abduksjon og 45* utadrotasjon (full can posisjon). Empty can test ga lik aktivering av m. supraspinatus men noe høyere aktivitet i m. infraspinatus. Studiet ble gjennomført på 11 menn uten skuldersmerter. Det ble gjort en serie av 29 ulike isometriske kontraksjoner (Kelly, Kadrmas, & Speer, 1996).

Murrell & Walton gjorde i 2001 et prospektivt studie for å se om 23 vanlige skuldertester kunne være prediktive for å identifisere en rotatorcuff ruptur. De kliniske testene ble vurdert opp mot artroskopiske funn. 400 skulderpasienter ble undersøkt. De fant at pasienter som kommer med skuldersmerter og har redusert kraft ved test av supraspinatus, redusert kraft ved utadrotasjon og positive tester for impingement har 98% sannsynlighet for en rotatorcuff ruptur. Har pasienten to av disse tre indikatorene og er 60 år eller mer har man også 98% sannsynlighet for ruptur. Hvis ingen av disse tre indikatorene er positive er det kun 5% sannsynlighet for rotatorcuff ruptur. De konkluderer dermed med at en kombinasjon av disse testene har tilsvarende klinisk verdi som MR og Ultralyd i diagnostiseringen av rotatorcuff rupturer (Murrell & Walton, 2001)

Michener et al (2009) vurderte den kliniske verdien av 5 ulike tester for subacromielt impingement syndrom (SAIS); Neers test, Smertebue, isometrisk utadrotasjonstest, empty can test og Hawkins-Kennedy test. De vurderte empty can test kun opp mot redusert kraft og de vurderte ikke full can test. Empty can var blant testene som hadde best diagnostisk evne og reliabilitet, sammen med smertebue og isometrisk utadrotasjonstest.

Sensitivitet
Spesifisitet
Pos. Likelihood ratio
Neg. Likelihood ratio
50%
87%
3.9 (1,5–10,12)
0.57 (.35–.95)

De konkluderer med at empty can kan være en viktig test for å bekrefte SAIS. De konkluderer videre med at mindre enn 3 av 5 positive tester reduseres sannsynligheten for SAIS. Ved 3 eller flere positive tester øker sannsynligheten for SAIS (Michener mfl., 2009).

Oversiktsartikler og meta-analyser

Litteraturen på området har også blitt gjennomgått i flere meta-analyser blant annet av Dinnes et al (2003). I denne gjennomgangen ble studiene til Hertel et al og Itoi et al inkludert. De kom frem til at det er for lite dokumentasjon til å gi noen klare konklusjoner, men at empty can og full can test har en relativt høy sensitivitet (>80%) og lav negativ likelihood ratio og dermed kan bidra med å utelukke en rotatorcuff skade når de er negativ. Testene er derimot mindre spesifikke og er dermed mindre egnet til å bekrefte en rotatorcuff ruptur (Dinnes, Loveman, McIntyre, & Waugh, 2003).

I 2008 pupliserte Hegedus et al en meta-analyse der 10 studier for rotatorcuff tester ble inkludert. Ingen av testene for rotator cuff hadde konsistente diagnostiske verdier gjennom de ulike studiene. For empty can test konkluderes det med at testen kan bidra til å bekrefte en impingement diagnose. Dette er basert på funn fra Itoi et al (1999) der de beskriver en spesifisitet på 98%. Denne konklusjonen virker feilaktig og baserer seg på en typografisk feil da det i studien til Itoi beskrives spesifisitet på 50% (Hegedus mfl., 2008, Itoi mfl., 1999)

Denne feilen er noe også Hughes et al (2008) fremhever i sin oversiktsartikkel. I denne analysen ble seks studier som vurderte empty can test inkludert. Det ble totalt gjort 21 vurderinger av testen i disse studiene. Kravet for diagnostisk verdi ble her satt til positiv likelihood ratio >10 og negativ likelihood ratio <0.1. Full can test viste manglende diagnostisk nøyaktighet gjennom 13 ulike evalueringer. Konklusjonen fra denne gjennomgangen var at negativ empty can test kan redusere mistanken til at rotator cuff patologi er tilstede, men at den metodiske kvaliteten til studiene er av moderat kvalitet og majoriteten av de kliniske testene som brukes er unøyaktige (Hughes, Taylor, & Green, 2008)

Beaudrieuil et al (2009) gjorde en systematisk gjennomgang av litteraturen på kliniske tester for impingement og rotator cuff problematikk. De fant at redusert kraft ved empty- og full can test er sensitive for å finne en m. supraspinatus ruptur. Empty can test hadde en sensitivitet; 77-95%, negativ prediktiv verdi; 85-90% og nøyaktighet; 70-85%. Spesifisiteten var noe lavere; 65-68%. Redusert kraft viste seg å være et mer nøyaktig mål enn smerter (Beaudreuil mfl., 2009)

Cook & Hegedus har gitt empty can test ”utility score” 2 som innbærer at litteraturen gir moderat støtte til bruk av testen (Cook & Hegedus, 2012)

Body Examination foreslår følgende tolkning av empty can og full can test

  • Ingen enkelt test er både sensitiv og spesifikk nok til at den alene kan gi en klar diagnose. Empty- og full can test bør derfor inngå i et batteri med andre tester som er egnet for å komme frem til en spesifikk vevsdiagnose samt sammenholdes med informasjon fra anamnesen. I et studie fremkommer det 98% sannsynlighet for supraspinatus ruptur ved redusert kraft av supraspinatus, redusert kraft i utadrotasjon og positive impingement tester.
  • Empty- og full can test kan være sensitiv for å avdekke en m. supraspinatus ruptur og impingement. Det vil si at ved negativ empty- full can test reduseres sannsynligheten for at pasienten har rotatorcuff affeksjon. Er testen derimot positiv kan ikke det alene brukes diagnostisk for supraspinatus affeksjon eller impingement.
  • Redusert kraft er en mer nøyaktig indikasjon på positiv test enn smerte. Spesifisiteten kan økes noe ved å inkludere både redusert kraft og smerte som indikasjon for positiv test.
  • Full can kan være mindre smerteprovoserende enn empty can og bør, for å unngå falsk positiv test, gjøres som første del av testprosedyren.
  • Det er ikke enighet i litteraturen om viktigheten av empty can/full can test men generelt kan man si at sensitiviteten er bra og spesifisiteten er moderat. Det er behov for store og gode metodologiske studier på området.

Referanser

 

 

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.